Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken ble behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte.
Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.
Klageren søkte asyl i Norge i 2015. Hun fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter ved ankomst. Hun opplyste at hun har hatt pass, men at dette ble liggende igjen hos hennes arbeidsgiver i Libanon hvor hun arbeidet i flere år etter at hun forlot hjemlandet. Etter at hun ankom riket har hun fremlagt kopi av to eritreiske ID-kort i original. Etter det opplyste skal disse ID-kortene tilhøre hennes foreldre. Hun har også fremlagt kopi av et kort som ble opplyst å vøre hennes eget militære ID-kort.
Klageren har anført at hun frykter forfølgelse i hjemlandet på grunn av sin religionstilknytning. Hun har opplyst at hun har konvertert til pinsemenigheten, som er en ikke-registrert, forbudt religion i Eritrea.
Nemnda bemerket blant annet at klageren forklarte seg vagt, uklart og til dels motstridende om når og hvor hun fikk sitt pass fornyet, og at hun tilpasset sin forklaring underveis ettersom nemnda stilte oppfølgingsspørsmål. Nemnda mente at klageren i liten grad hadde bidratt til å dokumentere sin identitet, og at dette svekket hennes generelle troverdighet.
Etter en konkret helhetsvurdering kom nemnda til at klageren ikke har sannsynliggjort i tilstrekkelig grad at den anførte konverteringen til pinsemenigheten har noen religiøs realitet. Nemnda viste blant annet til at hun ikke har tilkjennegitt eller har kunnet formidle noen dypere forståelse for hva som skiller ortodoks kristendom fra pinsetroen, ut over helt enkle, allment kjente ulikheter. Hun fremstod generelt som lite reflektert om den angivelige konverteringen, og kunne i liten grad redegjøre for hva som skal ha vært hennes motivasjon for et slikt valg. Nemnda bemerket at det må kunne forventes et visst minimum av refleksjon knyttet til et valg av så stor personlig betydning – særlig når det som her gjelder konvertering til en religiøs retning som er forbudt der klageren kommer fra. Samlet sett fant nemnda ikke at klageren i tilstrekkelig grad hadde sannsynliggjort at hun vil risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet på grunn av sin religiøse tilhørighet.
Straff for ulovlig utreise, desertering eller unndragelse fra nasjonaltjenesten i Eritrea var ikke aktuelle problemstillinger i saken. Klageren har selv opplyst at hun reiste lovlig ut av Eritrea for å arbeide i Libanon, og at hun hadde fullført nasjonaltjenesten da hun reiste. Den generelle sikkerhetssituasjonen i Eritrea er heller ikke til hinder for retur.
Nemnda tok ikke endelig stilling til om oppgitt identitet er riktig, da klageren ikke har krav på oppholdstillatelse.