Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Sammendraget gjelder en etnisk usbeker fra Afghanistan som kom til Norge i 2015. Han opplyste å være mindreårig. Han fremla ikke pass eller annet godkjent reisedokument. Som grunnlag for søknaden forklarte klageren at han fryktet for sitt liv. Han fryktet at Taliban ville be ham delta på deres aktiviteter fordi han stod på vakt ved en militærpost for den nasjonale hæren, og var uten foreldre. Klagerens hus ble påtent og han fikk trusler fra Taliban.

UNE var enig i UDIs vurdering av at klageren var mindreårig.

UNE la ikke klagerens forklaring om beskyttelsesbehovet til grunn. Det ble sett hen til at han var et barn da han forlot hjemlandet, da han gav sin forklaring til politiet og UDI og at barn ikke nødvendigvis hadde de samme forutsetningene til å forklare seg som en voksen. Det var imidlertid svært sjeldent Taliban drev med tvangsrekruttering. Det er fordi de hadde tilgang på frivillige rekrutter, og fordi det var risikabelt å basere seg på utrente og potensielt illojale soldater. I den grad tvangsrekruttering forekom var det der det var akutt mangel på soldater til å gjennomføre angrep eller en planlagt operasjon. Dette var imidlertid eksepsjonelt og det var klart fra kildemateriell at Taliban ikke rekrutterte gjennom bruk av direkte tvang på den måten klageren forklarte. UNE var på grunn av denne landinformasjonen enig i UDIs vurdering av klagerens troverdighet. At Taliban tente på hans hus for å vise alvoret fremstod ikke som tilstrekkelig sannsynliggjort. Videre svarte klageren seg unnvikende og vagt på spørsmål som kunne forklare hvorfor han skulle være et unntak fra utgangspunktet om tvangsrekruttering. Det forelå også motstrid i forklaringen han gav i asylregistreringen og asylintervjuet. Videre mente UNE at klagerens forklaring om nettverket på hjemstedet ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Det ble stilt spørsmål ved at klagerens bror besluttet at han skulle dra til Europa, samt finansiere turen.

Fordi forklaringen ikke ble lagt til grunn mente UNE at klageren ikke hadde krav på beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a.

Det forelå heller ikke noe som tilsa at klageren risikerte å bli utsatt for alvorlige overgrep etter lovens § 28 første ledd bokstav b. Sikkerhetsforholdene på hjemstedet var tilstrekkelig trygge for retur. Det ble sett hen til at klageren var et barn i vurderingen.

Klageren hadde fått en begrenset oppholdstillatelse frem til fylte 18 år av UDI. UNE fant ikke vilkårene for en begrenset oppholdstillatelse oppfylt, men kunne ikke trekke den tilbake etter forvaltningslovens § 34. UNE la avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn der et høyt antall enslige mindreårige asylsøkere hadde søkt asyl i Norge.