Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte.
Anmodningen ble tatt til følge. Enstemmig.
Mann søkte beskyttelse i 2015, og anførte at han var ettersøkt fordi han hadde røpet hemmelige opplysninger, og dessuten var ateist. Klageren fremla ikke pass, men kopi av kart-e-melli og diverse andre identitetsdokumenter. I klageomgangen ble det gjort gjeldende at han er homofil, og lever sammen med en norsk kjæreste.
Oppgitt identitet ble ikke ansett sannsynliggjort, men nemnda la til grunn at klageren var homofil og fra Iran.
Ved vurderingen av om klageren fylte vilkårene i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, viste nemnda til at homofile ikke kan pålegges å skjule sin identitet eller på annen måte endre sin væremåte
for å unngå forfølgelse. Høyesterett angir i Rt. 2012 side 494 en fremgangsmåte for vurderingen av anførsler om beskyttelsesbehov på grunn av seksuell legning.
Nemnda anså det sannsynlig at klageren har blitt og vil bli oppfattet som homofil i hjemlandet, og viste i den forbindelse til at både klagerens familie og naboer var klar over hans seksuelle legning.
Forholdene for og behandlingen av åpne homofile i Iran kan være av en slik art at det utgjør forfølgelse i lovens forstand. Som det fremgår av Høyesteretts avgjørelse, må det imidlertid vurderes konkret hva den enkelte vil risikere.
Vurderingen av hvordan klageren vil leve ut sin legning er en ren sannsynlighetsvurdering, ikke en normativ vurdering. Beskyttelse (asyl) kan ikke nektes med den begrunnelse at klageren kan unngå forfølgelse ved bevisst å skjule sin seksuelle orientering.
Klageren har forklart at han primært ønsker å leve livet som homofil, sammen med en partner. Samtidig frykter han at hans seksuelle legning skal bli kjent. Basert på klagerens forklaring anser nemnda det ikke sannsynlig at han vil være åpen om sin seksuelle legning ved en retur til Iran, men at han fortsatt vil forsøke å holde denne skjult i den grad det er mulig. Nemnda legger imidlertid til grunn at han ikke vil være i stand til å skjule sin legning over tid, og han har også en ytre fremtoning og væremåte som gjør at han lett kan risikere å bli oppfattet som homofil.
Når det gjelder hva som vil være den primære årsaken til at klageren vil forsøke å skjule sin seksuelle legning, har han gitt uttrykk for at dette dels skyldes frykt for utstøtelse fra familie og samfunn, i tillegg til frykt for reaksjoner fra iranske myndigheters side. Slik nemnda oppfatter klageren, er det snakk om samvirkende årsaker, likevel slik at frykten for forfølgelse i konvensjonens forstand står sentralt.
Nemnda anser at de reaksjoner klageren vil kunne oppleve ved en retur, sammenholdt med den psykiske belastningen det å skulle fortrenge sin personlighet og seksuelle legning vil medføre for ham, vil utgjøre en samlet krenkelse av en så inngripende art at den når opp til et nivå som fyller kravene til forfølgelse i lovens og konvensjonens forstand.
Nemnda kom dermed til at vilkårene for å anse klageren som flyktning etter lovens § 28 første ledd bokstav a var oppfylt.