Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble ikke tatt til følge. Dissens.

Klageren søkte om asyl i Norge i januar 2016. Oppgav å være etnisk pashtuner fra Pakistan. Han fremla ikke pass eller andre identifikasjonsdokumenter. Han anførte fare for forfølgelse fra Taliban ved at de bl.a. truet med å drepe ham og han ikke ble frivillig med dem som selvmordsbomber.

UDI avslo søknaden da klagerens anførsler ikke var lagt til grunn. Vedtaket ble påklaget til UNE. Under saksforberedelsen fremkom det at klageren hadde konvertert.

Nemnda hørte landrådgiver og to vitner for klageren.

Nemnda la til grunn at klageren var pakistansk statsborger da man ikke hadde noen opplysninger som tilsa at dette ikke var korrekt. Nemnda la ikke til grunn klagerens forklaring om forfølgelse fra Taliban. Nemnda la innledningsvis heller ikke til grunn hans forklaring om konvertering, men etter å ha hørt de to vitnene la nemnda konverteringen til grunn.

Nemnda la til grunn at klageren vil være i fare for forfølgelse fra familie og andre ved en retur til hjemstedet. Flertallet, nemndlederen og ett nemndmedlem, la til grunn at klageren kunne trygt ta opphold i Lahore og der trygt leve som kristen i det kristne miljøet der. Da han kunne henvises til internflukt var vilkårene for beskyttelse i Norge ikke til stede. Nemndas mindretall mente at det var en så vidt stor fare for forfølgelse eller umenneskelig eller nedverdigende straff ved en retur at han ikke kunne henvises til internflukt. Mindretallet viste til at det forekommer forfølgelse fra ekstreme grupper og at klageren ikke kunne utøve sin kristne tro uten å komme i disse gruppenes søkelys.

Nemnda anså at det ikke var forhold ved klageren som tilsa at han skulle ha en tillatelse etter utl. § 38.

Var dette sammendraget nyttig?