Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ble tatt delvis til følge ved at innreiseforbudet ble endret fra varig til fem år.

Enstemmig.

Mann fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin mor, da han var 12 og et halvt år gammel. De fremla ikke pass eller identitetsdokumenter.

Nemnda la klagerens opplysninger, herunder opplysninger om foreldrenes klan, til grunn for vurderingen.

Nemnda bemerket blant annet at det var grunnlag for å utvise klageren for forholdene som var begått etter at klagerens oppholdstillatelse var utløpt og klageren stod uten oppholdstillatelse.

Nemnda vektla at det dreier seg om en lang rekke gjentatte lovbrudd, flere av alvorlig karakter, handlinger av en type som i forarbeidene er omtalt som alvorlig kriminalitet, begått i voksen alder, og at det ikke dreier seg om ungdomskriminalitet. Klageren var nå over 30 år gammel og har også flere nyere straffbare forhold, som ikke er en del av utvisningssaken. Ut fra klagerens historikk anså nemnda at risikoen for gjentakelse er betydelig. Som et forsterkende moment viste nemnda til at klageren har vært vurdert utvist for straffbare forhold to ganger tidligere og da blitt orientert om at nye straffbare forhold vil føre til utvisning, uten at det har ført til endringer i hans handlemåte. Nemnda la ikke avgjørende vekt på klagerens anførsel om at handlingene var rusrelatert. Hans ønske om å få behandling i Norge nå, ble ikke tillagt en slik vekt at en utvisning av ham vil være uforholdsmessig sett hen til øvrige forhold i saken.

Nemnda anså at forholdet mellom klageren og familiemedlemmene i Norge ikke tilsa at utvisning ville være uforholdsmessig. Nemnda mente klageren hadde en lang oppholdstid i Norge, på snart 20 år, men viste til at store deler av tiden var uten tillatelse. Nemnda viste også til at botid blir tillagt begrenset betydning der klageren har begått alvorlig kriminalitet, og at fengselsopphold tillegges liten vekt i vurderingen av en utlendings tilknytning til riket. Etter nemndas vurdering fremstod klageren ikke særlig godt integrert i det norske samfunnet, hvor han, etter at han droppet ut av skolen har vært tilknyttet et rusmiljø og etter eget utsagn ikke har hatt fokus på å ta imot hjelp som er blitt tilbudt.

Nemnda la til grunn at klagerens tilknytning til Somalia var svekket, som følge av at han kom til Norge i ung alder og har lang oppholdstid her. Nemnda mente imidlertid at han fortsatt måtte ansees å ha en viss tilknytning til Somalia etter sin oppvekst der. Nemnda mente også at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren har tilknytning til Mogadishu gjennom utvidet storfamilie og klan-nettverk; og viste til blant annet til at klagerens mor har vært tilbake i Somalia, hadde sendt penger og hatt kontakt med slektninger i hjemlandet. Nemnda viste også til at klageren tilhørte den dominerende klanen i Mogadishu, samt til opplysningene og innlegg på både klagerens og morens profiler på Facebook.

Etter en konkret helhetsvurdering mente nemnda at det ikke kunne legges avgjørende vekt på klagerens unge alder ved ankomst og langvarige botid og tilknytning til Norge, i betraktning av omfanget og alvorlighetsgraden av handlingene klageren er dømt for.

Nemnda kom til at UDIs vedtak om varig utvisning var uforholdsmessig, og la vekt på at klageren bør ha muligheten til å komme tilbake til Norge på et tidspunkt. Belastningen et utvisningsvedtak vil føre med seg kan dermed bli noe mindre. Nemnda satte varigheten på innreiseforbudet ned til fem år.