Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Mann, etter det opplyste fra Somalia, søkte om asyl i 2009 og fikk endelig avslag av UNE i 2010. Han ble uttransportert til et land der han hadde fast opphold i 2010. Klageren ble utvist i 2010 med et fem års innreiseforbud, på bakgrunn av at han hadde gitt uriktige opplysninger i søknad om asyl. Klageren ble uttransportert til oppholdslandet i 2015 og utvist på nytt med to års innreiseforbud for å ha brutt innreiseforbudet, samt gitt uriktige opplysninger i søknad om oppholdstillatelse for familieinnvandring. Klagerens søknad om familiegjenforening ble avslått av UNE samme dag. Klageren ble uttransportert til oppholdslandet i 2016.

I dom fra Drammen tingrett fra 2017 ble klageren ilagt straff av fengsel i ett år og 1 måned for å ha overtrådt utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 annet ledd. Grunnlaget for dommen var at klageren hadde brutt innreiseforbudet ved å reise til Norge før utløp av siste innreiseforbud. UDI utviste klageren i 2018 med et to års innreiseforbud.

Klageren ble uttransportert til oppholdslandet i 2018.

UNE bemerket blant annet at brudd på innreiseforbudet måtte anses som et alvorlig forhold, som vanskeliggjør norske myndigheters behov for kontroll over hvem som oppholder seg i riket. Det ble ansett som skjerpende at klageren har vært utvist fra Norge to ganger tidligere (også for brudd på tidligere innreiseforbud), og at han har vist mangel på respekt for norsk lovverk og reguleringer.

UNE bemerket videre at klageren hadde kommet til Norge som voksen og at han hadde hatt hele sin oppvekst i hjemlandet. Samlivet med ektefellen var inngått etter at hans asylsak var endelig avslått, paret kan derfor ikke ha hatt en berettiget forventning om familieliv i Norge. Klageren har to barn i riket, som begge er borgere av Somalia. UNE la til grunn at det er barnas beste at begge foreldre får bli i Norge. UNE la videre til grunn at det ikke foreligger særskilte forhold rundt barna og deres omsorgssituasjon hos mor som tilsier barnas beste kan tillegges avgjørende vekt i saken sett opp mot forholdets alvor. UNE viste til at klageren kunne opprettholde kontakt med sine barn via telefon, internett og besøksreiser til hans oppholdsland. Det ble også vist til at innreiseforbudet var begrenset til 2 år.