Sammendrag: Utvisning
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Klageren fikk i 2014 registreringsbevis som EØS-borger. Han ble i 2017 dømt til fengsel i 6 måneder for overtredelse av straffeloven § 273 og § 271 og overtredelse av legemiddelloven. Han hadde sammen med to andre slått og sparket en fornærmet slik at vedkommende måtte sy 3 sting over øyet, og slått og sparket en annen fornærmet. En fjerde person hadde holdt en tilskuer. Samme dag hadde han brukt amfetamin og marihuana. I klagen ble det anført at det ikke forelå personlige forhold hos klageren som utgjør en virkelig, umiddelbar og alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Videre at de påberopte forgåelsene ikke var tilstrekkelig til utvisning og at det ikke var foretatt en konkret personlig fremtidsrettet vurdering. Videre at utvisning ville være uforholdsmessig.
UNE bemerket blant annet at vold er en type straffbar handling som i stor grad truer samfunnsorden og kan skade den enkeltes helse og følelse av trygghet. Bekjempelse av vold er en prioritert oppgave. Hensynet til offentlig orden tilsa at klageren ble utvist. UNE mente også at det hos klageren forelå eller måtte antas å foreligge personlige forhold som innebar en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. De straffbare handlingene var alvorlige og kravet til sannsynlighet for at klageren vil begå ny kriminalitet kan derfor ikke settes høyt. Klageren hadde gjort seg skyldig i alvorlig voldskriminalitet og var dømt for både kroppskade og kroppskrenkelse. Handlingene ble begått nattestid mot to ulike fornærmede. Han hadde sammen med de tre andre opptrådt som en gjeng. Klageren hadde personer i sin omgangskrets som begår kriminelle og voldelige handlinger. Ved sin adferd hadde klageren vist alvorlig mangel på respekt for norske lover og regler. UNE konkluderte med at klageren utgjør en tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Utvisning var heller ikke uforholdsmessig. Klageren hadde hatt hele sin oppvekst, ungdomstid og deler av sitt voksne liv i hjemlandet hvor han også hadde et barn. Mulighetene og vilkårene for arbeid i Norge var kanskje bedre enn i hjemlandet, men etter praksis får dette ikke avgjørende betydning. Heller ingen forhold ved klagerens alder eller helse som tilsa at utvisning ville være uforholdsmessig overfor klageren selv. Klageren har ingen slektninger i Norge, men en kjæreste. Det var ikke gitt noen opplysninger om kjæresten. Under henvisning til forholdets alvor mente UNE at hensynene for å utvise klageren veide tyngre enn hensynet til klageren. Varigheten av innreiseforbudet ble satt til fem år.