Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Klagen ikke tatt til følge. Enstemmig.

Kvinne søkte beskyttelse i 2015. Hun fremla ikke pass/identitetsdokumenter. Klageren opplyste at hun hadde forlatt hjemlandet da hun var liten sammen med foreldrene, og at de siden hadde bodd ulovlig og i fattigdom i et konkret naboland. Foreldrene var etter hvert døde. Klageren anførte å frykte sin arbeidsgiver, som hun oppga å ha flyktet fra etter et voldtektsforsøk. Hun etterlot sin søster hos et eldre ektepar, og reiste umiddelbart til Europa sammen med en ukjent familie som tilbød henne å slå følge. Klageren oppga at hun ikke hadde slektninger eller nettverk hverken i opprinnelseslandet eller oppholdslandet. UDI la ikke forklaringen til grunn, men la til grunn for vurderingen at hun var fra Afghanistan. UDI avslo under henvisning til at det ikke var reell risiko for forfølgelse eller overgrep som nevnt i § 28. Sikkerhetssituasjonen på hjemstedet i Afghanistan var ikke til hinder for retur.

Nemnda bemerket blant annet at klageren ikke hadde sannsynliggjort sin identitet, herunder sitt afghanske statsborgerskap. Det ble vist til flere konkrete forhold som nemnda mente tilsa dette, deriblant at hun ikke hadde gjort noe forsøk på å dokumentere sin tilhørighet til Afghanistan, samt at hun etter svært kort tid flyttet sammen med en mann fra oppholdslandet, uttalelser vedrørende morsmål og navn, samt lav generell troverdighet. Nemnda la heller ikke asylforklaringen til grunn. Bl.a. ble det vist til opplysninger som stred mot kjent landinformasjon. Videre fremstod deler av forklaringen som oppkonstruert og preget av tilpasninger. Det var ikke grunnlag for tillatelse etter utl. § 28, da det ikke var mulig å vurdere klagerens beskyttelsesbehov når anført faktum ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Klageren hadde opplyst å ha fysiske helseproblemer, men disse ble ikke ansett å nå opp til terskelen for tillatelse. De var heller ikke dokumentert. For så vidt gjaldt at klageren var gravid og hadde samboer/ektefelle i Norge, ble det vist til at hun hadde søknad inne om familieinnvandring med ektefelle/samboer/barnefar. Nemnda mente det hverken forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, og det ble ikke gitt tillatelse etter lovens § 38. Det ble bemerket at det var opp til UDI å ta stilling til om klageren kunne oppholde seg i riket mens familieinnvandringssøknaden ble behandlet.

Var dette sammendraget nyttig?