Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Ektepar med barn fra Bagdad i Irak søkte beskyttelse i 2015. Sammendraget gjelder mannen.

Klageren fremla pass, nasjonalt ID-kort og statsborgerskapsbevis. Klageren opplyste å være sunnimuslim. Det anførte asylgrunnlaget var at han har blitt utsatt for alvorlige reaksjoner – blant annet for flere attentatforsøk - og truet på livet av ukjente personer, fordi han har giftet seg med en sjiamuslimsk kvinne. I tillegg var den generelle situasjonen i Bagdad vanskelig.

UNE tok ikke endelig stilling til klagerens oppgitte identitet, da vilkårene uansett ikke var oppfylt. UNE bemerket at det var flere momenter som trakk i retning av at klageren ikke ga riktige opplysninger om sin religiøse tilhørighet og at han ikke var sunnimuslim, men tok ikke endelig stilling til spørsmålet, fordi vilkåret for tillatelse uansett ikke var oppfylt.

UNE mente at klagerens forklaring ikke fremsto som noenlunde sannsynlig, da det var flere momenter ved klagerens forklaring som fremsto som lite troverdig. Det ble blant annet bemerket at det forelå motstrid mellom ektefellenes forklaringer. UNE viste også til at momentene som trakk i retning av at klageren ikke ga riktige opplysninger om sin religiøse tilhørighet, var egnet til å svekke troverdigheten av hans forklaring. De fremlagte irakiske dokumentene ble ikke tillagt vekt av betydning ved vurdering av klagerens troverdighet. I den forbindelse viste UNE til irakiske dokumenters generelt dårlige notoritet.

UNE mente at klageren ikke hadde rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det ble vist til vurderingen av troverdigheten ved klagerens forklaring og at forklaringen ikke ble lagt til grunn for vurderingen. Det forelå således ikke risiko ved retur.

Under vurderingen etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b vurderte UNE den generelle sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted og mente at den ikke var til hinder for retur. UNE konkluderte med at verken sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at klageren ved en retur sto i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

UNE kom til at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket som kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse. Klagerens helseanførsler var ikke av en slik alvorlighetsgrad at de var omfattet av sterke menneskelige hensyn. Hensynet til klagerens barn ble vurdert i ektefellens vedtak.