Sammendrag: Utvisning
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Anmodningen ble tatt til følge. Enstemmig. Avgrenset sak til kun å omfatte om utvisning var uforholdsmessig overfor sønnen.
Kvinne, kom 2003, fikk avslag i UNE 2005. Under suspendert utreiseplikt fikk hun midlertidig arbeidstillatelse fra april 2006 til oktober 2006. Tidligere fremsatt en rekke omgjøringsanmodninger.
Forhåndsvarslet om utvisning i august 2012, vedtak truffet mai 2016. UNE tok ikke til følge klagen i vedtak av desember 2016. Vektlagt at barnet kjente sin far og at han kunne bo hos far om ikke mor tok ham med til Etiopia.
Vedtaket ble anmodet omgjort under henvisning til at omsorgssituasjonen var endret. Dette var nye opplysninger innkommet etter at Sivilombudsmannen hadde sendt brev til UNE med spørsmål knyttet til utvisningsvedtaket.
Nemnda vektla at det ulovlige forholdet var svært alvorlig brudd på utlendingsloven. I forhold til dom inntatt i Rt.2011 s. 948 var det ulovlige oppholdet mye lengre og derfor mer alvorlig. Nemnda anså at så lenge hun hadde bedt om omgjøring av sitt tidligere avslagsvedtak på søknad om asyl kunne hun ikke anses å være i god tro i forhold til hennes oppholdsstatus, selv om hun i en periode hadde fått skattekort og arbeidet.
Myndighetenes manglende uttransport av klageren kunne ikke tillegges noen vekt all den tid det rent praktisk sett ikke var mulig å få uttransportert noen til Etiopia – i motsetning til enkelte dommer fra EMD. Derimot hadde det vært mulig å reise tilbake frivillig.
Nemnda viste til forholdene for sønnen på snart seks år og som er norsk statsborger. Utgangspunktet er at foreldre kan utvises selv om dette medfører familiesplittelse. Etter Høyesterettspraksis vil hensynet til barnets beste oppveie alvoret ved handlingen dersom det foreligger «uvanlig store belastninger». Høyesteretts uttalelse i Rt.2005 s. 229 avsnitt 52 om at belastninger ved utvisning og familiesplittelse vanligvis ikke vil medføre at vedtaket er uforholdsmessig, ble vektlagt.
Nemnda vektla at klageren ble gravid under ulovlig opphold og i en periode hun visste at hun ikke hadde rett til å bli i Norge. Nemnda viste til informasjon fra Landinfo om at sønnen ikke hadde dobbelt statsborgerskap, men han kunne få opphold om foreldrene ble enige om det.
Nemnda fant at «Maria-dommen (Rt 2015 s 93) og dom i LB-2015-154940 ikke tilførte herværende sak noe ytterligere.
Nemnda viste til EMDs dom i Nunez v. Norge og anså at det var uheldig at det tok så lang tid å treffe vedtak i saken. Saken her skilte seg fra Nunez v. Norge da barna i den saken var mye yngre og hadde opplevd flytting mellom foreldrene. Det har ikke sønnen i denne saken selv om han har vært flyttet med sin mor mellom forskjellige asylmottak.
Nemnda fant avgjørelsen vanskelig. Klageren hadde med forsett og på en eklatant måte vist manglende respekt for de vedtak som er truffet, og bevisst utnyttet det forhold at Norge ikke kunne uttransportere henne. På den annen side ble forskjellige hensyn ved sønnen, mye flytting, at han ikke ville forstå hva som skjedde med moren om hun ble utvist, manglende tilknytning til faren mm., veiet mot hverandre. Nemnda konkluderte med at belastningen for ham ble «uvanlig stor». Utvisning ble ansett uforholdsmessig.
Nemndleder vurderte omgjøringsanmodning i asylsaken og konkluderte med at det ikke var grunn til å omgjøre avslaget, særlig etter hennes forklaring i nemnda. Det var kun forholdet til stabilitet for sønnen som tilsa at hun fikk en begrenset tillatelse for klageren slik at hun kan fremme en søknad fra riket, om oppholdstillatelse i familieinnvandring.