Sammendrag: Familie
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
Klagen ble ikke tatt til følge.
Mann søkte om familieinnvandring med ektefelle i Norge ved norsk ambassade, se utlendingsloven § 40 første ledd. Han fremla blant annet gyldig pass med samme fødselsdato som oppgitt ved tidligere utlendingssak.
For innvilgelse av oppholdstillatelse i familieinnvandring, stilles det som utgangspunkt krav om at det fremlegges gyldig pass fra klagerens hjemland som dokumentasjon på klagerens identitet, se utlendingsloven § 8 første ledd og utlendingsforskriften § 10-2 annet ledd.
UDI avslo søknaden om familieinnvandring etter utlendingsloven § 40 første ledd og viste til at kravet til sannsynliggjort identitet ikke var oppfylt, se utlendingsloven § 59. UDI viste til at fremlagt pass fra hjemlandet i følge tilgjengelig landinformasjon har lav notoritet (bevisverdi). Videre ble det vist til tidligere utlendingssak i Norge hvor det var gjennomført alderstest som medførte til at UDI hadde endret oppgitt alder med ni år.
UNE mente, som UDI, at fremlagt pass og andre ID-dokumenter har lav notoritet og kunne derfor ikke dokumentere eller sannsynliggjøre oppgitt identitet når det var tvil om denne. Alderstest, utlendingsmyndighetenes observasjoner av hans utseende i forbindelse med tidligere utlendingssak og motstridende opplysninger om alder og utdanning svekket troverdigheten av oppgitt fødselsdato.
UNE mente at oppgitt identitet ikke var dokumentert eller sannsynliggjort, og dette var til hinder for tillatelse i familieinnvandring.
Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge som kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. UNE vurderte hensynet til ektefelle, barn og hensynet til barnets beste, men begge relasjoner oppsto uten lovlig opphold i Norge og etter vedtak om utvisning, og det forelå ingen berettiget forventning om videre familieliv her. UNE mente at konsekvens- og likebehandlingshensyn, og det grunnleggende hensynet til at norske myndigheter har et legitimt behov for å kjenne identiteten til personer som søker blant annet om familieinnvandring, måtte få gjennomslag.
Norges internasjonale forpliktelser og Grunnloven ble ikke ansett for å være i strid med vedtaket.