Sammendrag: Statsborgerskap
Saken ble behandlet i nemnd med personlig fremmøte. Omgjøringsbegjæringen ble tatt til følge. Enstemmig.
Klageren søkte asyl i Norge på 1990-tallet og fremla da flere identitetsdokumenter. Han opplyste at han ikke hadde søkt asyl i andre land. Klageren fikk oppholdstillatelse på såkalt humanitært grunnlag i Norge. Etter hvert ble det avdekket at han hadde søkt asyl i et annet europeisk land under en annen identitet. I tillegg ble hans irakiske ID-kort verifisert som falsk ved den norske ambassaden i Amman.
Hovedregelen om erverv av norsk statsborgerskap ved søknad fremgår av statsborgerloven § 7 første ledd. Det er et krav at søkeren "har klarlagt sin identitet (..)». I statsborgerforskriften er det gitt utfyllende bestemmelser. Av forskriften § 1-1 fremgår at kravet til klarlagt identitet som hovedregel anses oppfylt dersom søkeren legger frem originalt pass med tilstrekkelig notoritet, eventuelt annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet. Identitetsdokumenter fra Irak har lav notoritet, og er ikke gode nok til å kunne legges til grunn etter bestemmelsen. Det er lett å skaffe seg falske dokumenter, og også mulig å skaffe seg ekte dokumenter med uriktige opplysninger.
Søkere som ikke kan fremlegge identitetsdokumenter som tilfredsstiller kravet i § 1-1, vurderes etter § 1-2 annet ledd. Det er her krav om at vedkommende "fremlegger opplysninger som sannsynliggjør søkerens rette identitet". Det gjelder krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt.
I UNEs tidligere vedtak i saken ble det vist til at "tvilen om hva som er klagerens rette identitet var blitt styrket etter at ambassaden fant at hans identitetskort ikke var utstedt av kompetent myndighet". UNE anså, i tråd med ambassadens konklusjon den gangen, at dette talte for at identitetskortet var forfalsket. Ambassaden foretok, på forespørsel fra UNE, en ny vurdering i 2017, og fant da at undersøkelsen ikke ga grunnlag for å si at dokumentet er totalfalsk.
Nemnda anså at ambassadens nye vurdering tilsa det måtte stilles spørsmål ved om UNEs tidligere konklusjon vedrørende undersøkelsen var korrekt. Det har vist seg umulig å undersøke det aktuelle id-kortet på nytt, da klageren etter det opplyste leverte dette inn da han fikk utstedt nytt kort i 2015. Grunnen til at han søkte om og fikk utstedt nytt id-kort – og leverte inn det gamle – var nettopp norske myndigheters antagelse om at id-kortet ikke var ekte.
Nemnda viste til at klageren har fremlagt en rekke dokumenter, utstedt over tid, med sammenfallende opplysninger om identitet, herunder dokumenter utstedt før klageren forlot hjemlandet og før identitetstvilen oppstod. Nasjonalt ID-senter, som har vurdert flere av id-dokumentene, konkluderer med at de ikke er falske og sannsynligvis dokumentteknisk ekte. Det har ikke vært mulig å verifisere om opplysningene som fremgår av dokumentene er korrekte. Nemda viser imidlertid til at det er sammenheng mellom opplysninger på tvers av dokumentene, og at opplysningene også gjenspeiles i klagerens forklaring, så vel som i hans arbeid og utdanning i Norge. Etter nemndas vurdering hadde han også gitt en detaljert og plausibel forklaring når det gjelder bakgrunnen og – og de nærmere omstendighetene rundt – de identitetsopplysningene han ga i det andre europeiske landet. Nemnda anså videre at det styrket klagerens forklaring at han ifølge opplysninger fra Schengen informasjonssystem ble registrert i et tredje europeisk land under en identitet som er tilnærmet lik den
han har oppgitt i Norge. Nemnda anså etter dette at klageren fylte vilkåret om at identiteten skal være sannsynliggjort. Han fylte også de øvrige vilkårene for norsk statsborgerskap.