Sammendrag: Reisedokumenter

Saken ble behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke var vesentlige tvilsspørsmål. Klagen ble ikke tatt til følge.

Klageren hadde oppgitt tre helt ulike identiteter: to identiteter til norske myndigheter ved første og annen gangs søknad om beskyttelse og én til italienske myndigheter. I klageomgangen fremla klageren bl.a. foreldrenes ekteskapsattest, en erklæring fra foreldrene om deres barns navn og fødselsår, og skolebevis på identiteten han oppga ved første gangs søknad om beskyttelse som han mente var den riktige. Identiteten han oppga ved andre gangs søknad om beskyttelse hevdet han at var brorens.

UNE mente at foreldrenes ekteskapsattest, som skulle være utstedt før borgerkrigen brøt ut i 1991, hadde en noe høyere notoritet enn dokumenter som er utstedt etter 1991, men mente at hvilken vekt dokumenter fra før 1991 hadde, måtte sees i lys av klagerens troverdighet ellers. I denne saken mente UNE at klagerens troverdighet var vesentlig svekket fordi han gjennom gjentatte søknader om beskyttelse hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og vist vilje til å oppgi uriktige opplysninger for å oppnå fordeler. Hans troverdighet ble ytterligere svekket fordi det fremlagte skolebeviset var i strid med klagerens tidligere forklaring om sin skolegang. Foreldrenes erklæring om egne barn bekreftet heller ikke hans forklaring om sin brors angivelige identitet.

På denne bakgrunn mente UNE at klageren ikke hadde sannsynliggjort at den identiteten han hadde oppgitt til norske myndigheter, var riktig. Vilkårene for å nekte reisebevis var derfor oppfylt.