Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil. Referansen møtte og avga forklaring.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Pakistaner søkte om familiegjenforening med ektefelle (referansen) i 2014. Referansen er norskpakistaner født og oppvokst i Norge. Partene hadde inngått ekteskap (nikah) i Pakistan i 2012. UDI avslo søknaden i 2016. UDI fant at det var mest sannsynlig var inngått mot referansens vilje, jf. utlendingsloven § 51 annet ledd.

Nemnda tok ikke stilling til om man sto overfor et tvangsekteskap, da dette ikke var avgjørende for sakens utfall. Ut fra sakens opplysninger fant nemnda at det var sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet var et såkalt omgåelsesekteskap, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd.

Nemnda pekte innledningsvis på at klageren kom fra et land og region med stort utvandringspotensiale, og at mange fra Pakistan inngår ekteskap for å skaffe seg et oppholdsgrunnlag i vestlige land, herunder Norge. Videre la nemnda blant annet vekt på at det var det emigrasjonshistorikk i klagerens familie. Klageren og referansen var svært unge da de inngikk ekteskap (20 og 21 år), og ekteskapet var arrangert. Partene var tremenninger. Det forelå også enkelte opplysninger i saken som kunne tilsi at man hadde med et tvangsekteskap å gjøre. Det gikk videre kort tid fra partene møttes første gang (selv om de visste om og kjente til hverandre). Da referansen kom på besøk til Pakistan i 2012, visste hun ikke at skulle gifte seg. Videre ble rukshati først ble inngått to år etter ekteskapsinngåelsen. Referansen kunne heller ikke hi noen troverdig forklaring på hvorfor hun ikke kunne flytte til Pakistan

Nemnda mente også at referansens forklaring i nemndmøtet fremsto som innlært og som om hun forsøkte «for mye» å overbevise nemnda om at ekteskapet ikke var inngått ved tvang. Referansen fremsto også å utvise noe manglende interesse for ekteskapet. Hun kunne ikke gi noen god beskrivelse på hva hun likte med klageren, og hun evnet ikke å gi noen konkrete eksempler, utover at han var snill og omtenksom. Nemnda fant det også lite troverdig når referansen uttalte at det ville være uproblematisk for klageren at han skulle flytte inn til henne og hennes foreldre og fire søsken når han kom til Norge.

Etter en konkret helhetsvurdering fant nemnda at det hovedsakelige formålet med ekteskapsinngåelsen var å skape et oppholdsgrunnlag for klageren. Nemnda fant at referansen var innforstått med dette, og at hun aktivt medvirket til dette.

Nemnda viste avslutningsvis til at utlendingsloven § 40 fjerde ledd er en kan-bestemmelse, men fant ikke grunnlag for ikke å benytte adgangen til å nekte oppholdstillatelse i saken.