Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte, fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Sammendraget gjelder mor/klager som søkte familiegjenforening med mindreårig barn i Norge. Barnet kom til Norge sammen med to eldre søsken, og var blitt norsk statsborger. Barnas far hadde over flere år vært voldelig overfor mor og barn i hjemlandet, hvilket ledet til at de flyktet ut av landet. De skal ha skilt lag ved at barna ble smuglet til Norge, mens mor/klageren fikk oppholdstillatelse i Italia.

Klageren fylte ikke vilkåret for tillatelse etter utl § 44 fordi hun ikke hadde bodd sammen med barnet på minst seks år. Spørsmålet i saken var om det var grunnlag for familiegjenforening etter unntaksbestemmelsen i utl § 49, som sier at tillatelse kan gis dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det. I vurderingen kan det også legges vekt på innvandringsregulerende hensyn.

Nemnda kom til at det forelå sterke menneskelige hensyn, og hensynet til barnet og barnets beste ble tillagt avgjørende vekt.

Det ble blant annet vektlagt at barnet var sårbart og hadde levd i en vanskelig situasjon over flere år, uten mor/klageren, og at en gjenforening med mor klart ville være til det beste for barnet. Det forelå uttalelser fra barnevernet og psykolog i saken som understøttet dette. Barnet hadde etter ankomst til Norge bodd i fosterhjem og flere ulike barnevernsinstitusjoner. Det hadde bl.a. problemer med å knytte seg til andre, og hadde hele tiden hatt et sterkt savn etter mor/klageren. Mor og barn skal ikke ha hatt kontakt de første årene barnet bodde i Norge. Etter at kontakten ble gjenopprettet, bisto barnevernet med at mor/klageren kunne komme og besøke barnet. Klageren/mor søkte så om familieinnvandringstillatelse. Gjenopprettelsen av relasjonen med mor gjorde at barnet kom inn i en bedre utvikling, men etter avslag i UDI fikk barnet på nytt en klart nedadgående utvikling. Barnet slet blant annet med depresjon, selvmordstanker, søvnvansker, konsentrasjonsproblemer og sosial tilbaketrekning. Skolearbeid ble vanskelig, og det ble mye fravær. Barnet så ingen fremtid uten mor.

Nemnda viste til at det forelå innvandringsregulerende hensyn som talte mot at det ble gitt en tillatelse. Det ble blant annet vist til uttalelsene i forarbeidene, Ot.prp. nr. 75 kapittel 9.6.10, om at dersom man etablerer en liberal praksis med å innvilge familiegjenforening med barn som har fått opphold som enslige mindreårige, kan det få negative konsekvenser for andre barn ved at foreldre utnytter barna for selv å få oppholdstillatelse gjennom regelverket om familiegjenforening.

Videre viser departementet til at det må være rom for konkrete skjønnsvurderinger. Blant de hensyn som er relevante å ta i betraktning, fremheves at situasjonen i returområdet kan være slik at det ville ha vært urimelig å returnere barnet selv om man på tidspunktet for vurderingen av barnets asylsøknad, hadde hatt kunnskap om hvor foreldrene oppholdt seg.

Departementet påpeker for øvrig at det ikke trenger å gjelde en utnyttelse av barnet fra foreldrenes side selv om barnet sendes alene til Norge. Normalt vil det imidlertid være vanskelig for utlendingsmyndighetene å få klarhet i hva som har vært foreldrenes motivasjon i den enkelte sak.

Det at barnet og søsknene, som da også var mindreårige, ble sendt til Norge alene tilsa, etter nemndas vurdering, at det ikke burde innvilges familieinnvandringstillatelse til mor/klageren. Historikken i saken tydet likevel ikke på at dette var en klassisk ankerbarn sak. Klageren søkte først familieinnvandringstillatelse med barnet etter at det hadde vært i Norge i over 6 år. Nemnda stilte spørsmål ved at mor/klageren ikke visste hvor barnet og søsknene hadde vært på et tidligere tidspunkt, og mente det var lite sannsynlig at hun ikke visste at de bodde i Norge. Samtidig syntes det ganske klart fra barnevernets side at barnet ikke hadde hatt kontakt med mor tidligere. Dette berodde blant annet på de endringer de så i positiv og negativ retning hos barnet.

Gjenforening mellom mor/klageren og barnet i opprinnelig hjemland Eritrea var ikke et aktuelt alternativ, da både mor og trolig også barnet ville være vernet mot retur dit. Italia var heller ikke et godt alternativ, da barnet hadde sterk tilknytning til Norge og for øvrig var blitt norsk borger, samt at mor/klageren levde under forhold der som gjorde det vanskelig å ivareta barnet på en god måte.

Nemnda konkluderte med at de innvandringsregulerende hensynene som forelå ikke var sterke nok til å veie opp for de sterke hensynene som knyttet seg til barnet i denne saken.

Identiteten ble vurdert som sannsynliggjort. Tillatelse ble gitt for ett år og kunne fornyes.