Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Mann søkte om beskyttelse i 2015 og fremla ikke pass eller andre ID-dokumenter. Som grunnlag for søknaden forklarte klageren at han frykter å bli drept fordi hans far jobbet som sjåfør for amerikanerne. Klageren opplyste i klageomgangen at han han også hadde konvertert til kristendommen. Klageren forklarte at han var blitt døpt i hjemlandet.

UNE la ikke til grunn forklaringen om at klageren hadde konvertert til kristendommen. Han

hadde ikke opplyst i asylintervjuet at han hadde blitt døpt, eller at han brydde seg om religion. Det var påfallende at han ikke hadde opplyst at han anså seg selv kristen, og at dette først ble anført i klageomgangen. Han hadde heller ikke vist til noen opplevelse eller tidspunkt for konverteringen. Det var heller ingenting som tilsa at han forsøkte å lære om kristendommen eller at han levde som kristen i Norge. Han hadde ikke foretatt de refleksjoner og avveininger som ville vært naturlig ved en reell konvertering. Klageren har videre gitt ulik informasjon i asylintervjuet og klageomgangen som svekker hans troverdighet. UNE la etter en helhetlig vurdering ikke til grunn at klageren hadde konvertert til kristendommen.

Basert på resten av klagerens forklaring fant ikke UNE vilkårene for å anse klageren som en flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a oppfylt. UNE mente at klageren ikke risikerte forfølgelse fra Taliban grunnet farens arbeid for amerikanerne. Risikoen bortfalt ved farens dødsfall og det var ingen grunn til å tro at klageren ville være i Talibans søkelys. Videre var det ingen opplysninger som tilsa at klageren ville risikere å bli utsatt for reaksjoner ved retur til hjemstedet fordi faren hadde konvertert til kristendommen. Klageren hadde ikke fått religiøs opplæring under oppveksten, og han hadde ikke blitt utsatt for trusler fordi han ikke hadde praktisert islam. Han hadde ikke opplevd noe eller blitt kritisert på hjemstedet.

UNE fant heller ikke vilkårene i lovens § 28 første ledd bokstav b oppfylt. Verken den generelle sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold tilsa at klageren ville være i fare for å bli utsatt for reaksjoner dersom han returnerte til hjemlandet.

Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge som gav grunnlag for tillatelse etter lovens § 38. Klageren viste til at han hadde mageproblemer. Opplysningene var imidlertid udokumenterte, og var heller ikke av en alvorlighetsgrad som tilsa at de kunne tillegges nevneverdig vekt. Om at klageren ikke hadde nettverk å støtte seg til, ble det vist til at UNE som utgangspunkt ikke tar stilling til om klageren har nettverk eller om han kan regne med hjelp fra familie eller venner når han returnerer til hjemlandet.