Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Anmodningen ble tatt delvis til følge. Enstemmig. Sammendraget gjelder hele familien.
Ektepar søkte om beskyttelse i 2008. De fikk et barn i Norge i 2009. De fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter . Søknaden ble avslått, senest i vedtak fra UNE av 2010.
Flere omgjøringsbegjæringer ble fremsatt, senest i 2016. Der ble det anført at barnet hadde en alvorlig diagnose samt at det hadde vært i Norge uavbrutt siden 2009. Det forelå sterk tilknytning for barnets del på grunn av oppholdets lengde, skolegang og spesialtilrettet opplegg både i forbindelse med skole og fritid.
Etter klagernes forklaring la nemnda til grunn at mor og barn hadde oppholdt seg på ukjent adresse i en periode på ca. halvannet år. Dette var for å forhindre at de ble sendt hjem. De hadde aktivt motarbeidet myndighetene ved å leve i skjul og ikke lagt frem ID-dokumenter i denne perioden, men de hadde bodd på kjent adresse og vært tilgjengelige for myndighetene i ca. fem og et halvt år av de totalt syv årene som de har bodd i Norge.
Far har oppholdt seg utenfor mottaket og på ukjent adresse i tilsammen tre år. Han forklarte dette med at han egentlig aldri har flyttet fra mottaket, men oppholdt seg i lange perioder i Oslo, tilsammen ca. et og et halvt år, for å være sammen med likesinnede og ordne opp i diverse praktiske forhold. Han reagerte også med astma på klimaet der mottaket lå. Han hadde hele tiden vært jevnlig hos familien på mottaket samt på alle møter som gjaldt hans sønn. Dette kunne mottaket bekrefte. Han hadde ikke oppgitt ny adresse i Oslo til myndighetene fordi han aldri følte at han hadde flytte men bodde hos forskjellige venner i Oslo. Dersom myndighetene hadde ønsket kontakt med han kunne de enkelt ha oppnådd dette når han var på mottaket hos familien sin. Han var glad i sin kone og sønn og ville helst bo sammen med dem.
Nemnda mener at man er i et grenseland da det utvilsomt foreligger innvandringsregulerende hensyn av en viss tyngde i saken i saken. Det foreligger aktiv unndragelse, særlig i tidsrommet på halvannet år hvor hele familien var forsvunnet fra mottaket, samt at det foreligger passiv unndragelse fra klagerne ved over lengre tid har unnlatt å avklare identiteten sin. Dette har bidratt til at tilknytningen for barnet er blitt sterk og langvarig.
Etter en helhetlig og konkret vurdering og under noe tvil, har nemnda allikevel lagt avgjørende vekt på situasjonen for barnet, hans tilknytning til Norge og behov for stabilitet, helse, omsorgs- og retursituasjon. UNE mener hensynet til hans beste, som er å få bli i Norge, må veie tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene i saken.
Klagerne ble gitt opphold på humanitært grunnlag, jf. utlendingsloven § 38. Tillatelsen ble gjort begrenset inntil det forelå verifiserte pass.