Sammendrag: Statsborgerskap
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
UDI avslo søknaden om norsk statsborgerskap fordi klageren ikke hadde fremlagt pass og dermed ikke oppfylte vilkåret om klarlagt identitet, jf. statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a.
UNE kom også til at klageren måtte legge frem pass. Klageren hadde ikke fremlagt eritreisk pass eller andre eritreiske identitetsdokumenter. UNE bemerket at dokumenter fra Eritrea har lav notoritet og derfor ikke legges til grunn etter hovedregelen i statsborgerforskriften § 1-1. Klageren kommer fra et land hvor det er umulig å legge frem dokumenter med tilstrekkelig notoritet. I slike tilfeller kan identiteten anses klarlagt dersom søkeren fremlegger opplysninger som sannsynliggjør den rette identiteten. Dette fremgår av statsborgerforskriften § 1-2. Det gjelder her et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt.
UNE mente det kunne stilles spørsmål om troverdigheten av klagerens opplysninger når det gjaldt id-dokumenter, utreisen fra Eritrea og kunnskap om landet. UNE tok imidlertid ikke endelig stilling til betydningen av dette, da det ikke var avgjørende for utfallet. UNE mente at klageren uansett ikke hadde en velbegrunnet årsak til at det ikke var søkt om eritreisk pass for å sannsynliggjøre identiteten.
Selv om pass fra enkelte land har lav notoritet, er det opp til norske myndigheter å vurdere om det er nødvendig å fremlegge pass for å anse identiteten som klarlagt. Dette fremgår av Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementets rundskriv Q 40/2013B.
Klageren hadde for et par år siden fått avslag på en søknad om norsk statsborgerskap på grunn av at pass ikke var lagt frem, og hadde dermed fått en oppfordring om å legge frem pass.
Etter det UNE kjente til, kan eritreere søke om pass ved ambassaden i Stockholm. Så lenge klageren ikke hadde forsøkt dette, mente UNE det ikke kunne legges til grunn at det var umulig å få pass.
UNE vurderte opplysninger om at klageren var aktiv i opposisjonsmiljøet i Norge, men mente at det ikke var underbygget noen konkret aktivitet. Når det gjaldt anførslene om beskyttelsesbehov i asylsaken, viste UNE til at klageren fikk avslag på søknaden om asyl og fikk tillatelse på humanitært grunnlag.
UNE var kjent med at det ved søknad om eritreisk pass blant annet kan bli stilt krav om betaling av 2% skatt til eritreiske myndigheter. UNE mente imidlertid at behovet for pass veide tyngre enn de kostnader og ulemper det medfører for klageren å skaffe pass. UNE la her vekt på at klageren ikke hadde fremlagt noen identitetsdokumenter for norske myndigheter.
Klagerens identitet hadde blitt lagt til grunn i noen tidligere vedtak, men det ikke var gitt noen nærmere begrunnelse for vurderingen av identiteten i de tidligere vedtakene, slik at de ikke kunne tillegges særlig vekt.
Vilkåret om sannsynliggjort identitet var ikke oppfylt. UNE presiserte at fremleggelse av pass var et minimumskrav, og ikke nødvendigvis tilstrekkelig for at identiteten kan anses klarlagt ved en ny søknad om norsk statsborgerskap.
Det forelå ingen særlig sterke grunner som gav grunnlag for unntak etter statsborgerloven § 19.