Sammendrag: Utvisning
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Klagen ikke tatt til følge. Enstemmig med unntak om innreiseforbudets lengde.
Mann kom til Norge i familiegjenforening som 12-åring. Kom raskt i barnevernets omsorg. Har pådratt seg en rekke dommer for straffbare handlinger, de fleste som mindreårig. UDI vurderte ved flere anledninger utvisning, men kom til at utvisning ikke skulle skje på grunn av klagerens unge alder.
I 2013 ble klageren som da var 19 år dømt for grov vold/ legemsbeskadigelse. I 2016 besluttet UDI utvisning under henvisningen til dommen. I klagen viste advokaten bl.a. til at UDI ikke hadde tatt hensyn til innsigelsene og hadde tolket subjektive vurderinger i dommen. Det ble vist til at det var en pågående erstatningssak for tapt barndom. Det ble videre vist til at klageren har barn i Norge, og knapt noen tilknytning til sitt hjemland, snakker ikke språket. Han ville være i fare ved en retur. Videre har klageren psykiske problemer og er rusavhengig.
Nemnda konkluderte med at det i denne saken var utl. § 67 første ledd b som skulle anvendes da en anvendelse i tråd med UDIs praksis fratar klageren en beskyttelse. Dette innbar imidlertid ikke at tidligere – og senere – dommer ikke kunne hensyntas.
Nemnda foretok en vurdering av de straffbare handlingene klageren er dømt for, sammenholdt med andre dommer. Det ble vist til at klagerens handlinger eskalerer i alvor. Klagerens alder ble særlig vurdert, men nemnda viste til at klageren har blitt advart en rekke ganger før han faktisk ble utvist, og at han var 19 år ved den aktuelle domfellelsen slik at alder ved ankomst ikke kunne være avgjørende. Han er for øvrig nå domfelt igjen for en rekke forhold.
Nemnda vurderte klagerens botid i Norge, betydningen av eventuell svikt i barnevernets omsorg, helsemessige forhold og forholdet til klagerens familie/ barn. Ingen av disse forholdene ble ansett å være av avgjørende betydning, særlig da klageren ikke har hatt mye samvær med barna slik at deres situasjon forblir i det alt vesentlige uendret ved en utvisning.
Videre vurderte nemnda om klageren var vernet mot retur holdt opp mot generell sikkerhetssituasjon og klagerens særlige situasjon. Nemnda la til grunn at han bodde i hjemlandet i ti år og kjenner språk og kultur. Nemnda la til grunn etter pengeoverføringer at han har nettverk i Baghdad. Nemnda fant at rusavhengighet ikke innebar fare for dødsstraff eller annen forfølgelse. Klageren ble ikke ansett vernet mot retur.
Det var dissens om lengden av innreiseforbudet da ett nemndmedlem mente at det skulle settes til ti år, mens flertallet mente det skulle være varig.