Sammendrag: Familie

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble tatt til følge.

Sammendraget gjelder klageren.

Mann søkte om oppholdstillatelse for å ha samvær med sin sønn. Vilkårene i § 52 var ikke oppfylt. Klageren hadde ikke hatt tillatelse i riket det siste året. Det ble bemerket at han heller aldri hadde hatt oppholdstillatelse i Norge, hans tidligere opphold har vært i påvente på utlendingsforvaltningens behandling av hans søknader. Han hadde også en periode med ulovlig opphold.

Saken ble deretter vurdert i medhold av § 49. Etter en konkret helhetsvurdering kom UNE til at det forelå sterke menneskelige hensyn i saken som talte for at det ble gitt tillatelse.

Det ble vist til at momenter som har vært vektlagt i andre lignende saker der det er gitt tillatelse har blant annet vært om klageren har vist evne og vilje til samvær med barnet, at barnet er norsk borger og at det ikke kan forventes at samvær skal utøves utenfor Norge og det uheldige ved at et samvær som har vist seg å fungere i praksis avbrytes.

UNE la i denne saken til grunn at klageren, siden november 2015 hadde hatt daglig samvær med sine to barn. Det ble lagt vekt på opplysninger fra barnets mor om at barnet var blitt svært knyttet til sin far, og at hun trodde det ville bli svært vanskelig for ham dersom far igjen måtte dra fra Norge. Barnet var blitt vant til å se sin far hver dag, og han viste stor trygghet i hans nærvær. Mor mente også at det ikke ville være til barnets og hans yngre brors beste dersom klageren måtte returnere til hjemlandet. Det ble videre opplyst at klageren hadde vist stor samarbeidsvilje etter første rettsmøte. Han hadde gått med på veiledning og kursing fra Familievernkontoret, og han var en god far for sine barn. Det ble også sett hen til at det fremgikk av rettsforliket at klageren hadde samvær med sønnen daglig, og at partene var enige om at barnet på sikt skulle bo halve tiden hos mor og halve tiden hos far. UNE viste til at det at partene var enige om at barnet på sikt skulle ha delt bosted utgjør betydelig mer kontakt med barnet enn et samvær av «visst omfang» etter lovens § 52. I vurderingen så UNE hen til barnets alder og den kontakt barnet hadde hatt med sin far. UNE mente at samværet klageren har med begge barna vanskelig kan opprettholdes dersom klageren må returnere til hjemlandet. UNE mente derfor at det var til barnas beste at klageren fikk oppholdstillatelse i riket for å videreføre samværet med dem.

Det som talte mot å gi tillatelse var at klageren oppholdt seg ulovlig i riket etter at han fikk avslag på sin søknad om beskyttelse og at det kunne se ut som at klageren hadde en oppholdshensikt ettersom han også tidligere hadde fremmet søknad om beskyttelse i riket. UNE mente likevel at hensynet til klagerens barn veide tyngre enn innvandringsregulerende hensyn.

Oppgitt identitet ble ansett sannsynliggjort. 

Tillatelsen ble gjort begrenset. Den dannet ikke grunnlag for fornyelse og heller ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse.