Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig. Sammendraget gjelder hele familien.

Ektepar med barn, søkte våren 2015 om beskyttelse. Søk i Norvis viste at familien hadde fått innvilget visum til Italia og de ble søkt tilbaketatt til Italia. Deres søknad ble nektet realitetsbehandlet av UDI underhenvisning til Dublin III-konvensjonen.

I klagen ble det anført at det ville være i strid med EMK artikkel 3 å returnere klagerne til Italia. UDI fant ikke grunnlag for omgjøring og viste til det arbeidet Italia har utført etter dommen i EMD i saken Tarakhel mot Sveits.

Under klagebehandlingen mottok UNE helseopplysninger om en av klagerne som skulle være alvorlig psykisk syk. Klageren var innlagt på psykiatrisk avdeling og under tett oppfølgning grunnet alvorlig depresjon.

Nemnda kom til at det ikke forelå noen tilknytning som tilsa realitetsbehandling av søknaden i Norge. En av klagerne hadde en søster i Norge, men dette ble ikke ansett som tilstrekkelig familiær tilknytning.

I forhold til den ene klagerens psykiske helse viste nemnda til at hun ikke hadde fått diagnose «alvorlig sinnslidelse» og at ingen av de anførte diagnosene nådde opp til den terskelen som praksis krever. Nemnda merket seg at hennes behandling ikke syntes å ha den ønskede virkningen. Den uavklarte situasjonen kunne være en belastning for familien, men det er et forhold som gjelder alle asylsøkere til Norge.

Nemnda anså at de tiltak som er iverksatt av italienske myndigheter har ivaretatt de forhold som EMD beskrev i sin dom. Nemnda anså videre at den ene klagerens psykiske helse kunne ivaretas i Italia, og at overgangen kunne ivaretas ved bl.a. å gi klageren medikamenter for en kort periode og utstyre familien med en epikrise som de kunne gi til italiensk helsevesen.

Det ble ansett at barnas forhold ville bli ivaretatt ved de italienske tiltakene og ved at de reiste sammen med begge foreldrene. Den andre forelderen ble ansett å kunne ivareta deres helse.

Nemnda anså at det ikke var holdepunkter for å si at det ville være fare for videresending fra Italia og til hjemlandet uten en forsvarlig behandling av deres søknader.