Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Sammendraget gjelder hele familien.

Saksforhold

Mann, kvinne og tre barn på 1, 8 og 11 år ankom Norge fra Russland ved Storskog grensestasjon og søkte om beskyttelse 25.10.2015. Familien opplyste å være kristne arabere fra Hama fylke i Syria. De la fram syriske pass med russisk multivisum gyldig mellom 19.10.2015 og 29.09.2016.

UDI avslo søknadene 19.01.2016. Søknadene ble nektet realitetsbehandling etter lovens § 32 første ledd bokstav d var oppfylt.

Nemnda kom enstemmig til at det ikke var grunnlag for å nekte realitetsbehandling av søknadene, men har i begrunnelsen delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallets vurderinger

Flertallet, nemndleder og et nemndmedlem, kom til at lovens § 73 er til hinder for å nekte realitetsbehandling av søknadene.

Identitet og asylforklaring

Flertallet har ikke tatt endelig stilling til klagernes forklaringer om identitet eller asylgrunnlag, da det ikke har hatt avgjørende betydning for utfallet av saken. Ved vurderingen av om søknadene skal realitetsbehandles i Norge har flertallet tatt utgangspunkt i klagernes egne opplysninger.

Om klagerne har hatt "opphold" i Russland og tilknytning til Norge Det er ikke et vilkår etter lovens § 32 første ledd bokstav d at man skal få en søknad om beskyttelse behandlet i Russland. Det er heller ikke et vilkår om at man skal ha oppholdstillatelse i landet. «Opphold» i denne sammenheng refererer til et reelt opphold.

Det er tilstrekkelig at utlendingen har vært utenfor transitt for at det skal regnes som reelt opphold. Flertallet viser her til Justiskomiteens innstilling til tidligere utlendingslov (av 1988), at det avgjørende er om asylsøkeren har hatt et reelt opphold i førstelandet. Det vises også til Eli Fisknes uttalelser i Kommentarutgave (1994), bl.a. med henvisning til Innst. O. nr. 92 (1987-88) side 14-15. At det ikke kreves oppholdstillatelse eller langvarig opphold er for også lagt til grunn idepartementets instruks G-13/2015 på side 1 siste setning.

Klagerne har opplyst at de oppholdt seg i Russland i fire dager før de krysset grensen over Storskog. De har opplyst at de ankom flyplassen i Moskva 21.10.2015, at de var på flyplassen i om lag fem timer før de traff en smugler som tok dem med til et hotell i Moskva.

De to siste dagene oppholdt de seg ved grensen til Norge. Etter flertallets vurdering er det ikke tvil om at klagerne har hatt "opphold" i lovens forstand.

Det er heller ikke tvil om at de ikke har vært "forfulgt" i Russland. Klagerne har derfor i utgangspunktet ikke rett til å få behandlet sin søknad om beskyttelse i Norge, jf. lovens § 32 første ledd bokstav d.

Det er heller ingen holdepunkter i saken for at klagerne har en tilknytning til Norge som gjør at søknaden likevel bør realitetsbehandles her, jf. lovens § 32 annet ledd.

Om lovens § 73 er til hinder for å nekte realitetsbehandling

Det sentrale tvilsspørsmålet i denne saken er om det er "konkrete holdepunkter" for at klagerne ved en retur til Russland risikerer å bli videresendt til Syria i strid med EMK artikkel 3.

Klagernes mulighet til å søke asyl i Russland, eller en annen måte sikret en effektiv beskyttelse mot videresending i strid med EMK artikkel 3, vil være sentralt ved denne vurderingen.

Klagerne i vår sak har lagt fram russisk visum med invitasjon fra et privat selskap. Klagerne har opplyst at de ikke har noen tilknytning til dette selskapet, og at visumet er utstedt på falske premisser i forbindelse med flukt fra Syria. Dersom det er riktig at visumet er utstedt på falske premisser, har de ikke gyldig tillatelse til innreise og opphold i Russland. Etter landinformasjonen som foreligger vil både uregelmessighetene ved utstedelsen av visumet, og mangel på annen tillatelse til å oppholde seg i Russland, innebære et brudd på russisk utlendingslovgivning dersom familien returnerer til Russland. Ut fra uttalelsene fra landrådgiveren i nemndmøtet gir dette grunnlag for dom på bot og utvisning, jf. loven om administrative forseelser artikkel 18 pkt. 8.

Etter flertallets vurdering er det høyst usikkert om klagerens beskyttelsesbehov vil bli vurdert ved en domstolsbehandling. Det vises her til landrådgiverens uttalelser om manglene ved domstolsbehandlingen i første instans, at anførsler om frykt for overgrep ved retur til hjemlandet vurderes i svært liten grad, og at dommerne ofte henviser personer til å søke asyl hos FMS.

Utvisningsdom er ikke et formelt hinder for å søke asyl i Russland. Flertallet legger derfor til grunn at klagerne vil ha mulighet til å søke FMS om flyktningstatus/midlertidig asyl, selv om de skulle få en utvisningsdom ved retur til Russland.

Russland har et internt juridisk rammeverk som regulerer asylprosedyren, og et apparat for å behandle søknader om asyl gjennom FMS. Russland er også medlemsstat i Europarådet og kontraherende part til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Russland har også ratifisert flyktningkonvensjonen og konvensjonens tilleggsprotokoll, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon mot tortur.

Selv om lovgivningen er på plass i Russland, er spørsmålet om klagerne rent faktisk vil få tilgang på asylprosedyren, eller på en annen måte få en reell vurdering av risikoen mot videresending til Syria i tråd med EMK artikkel 3. Det er den reelle situasjonen som er avgjørende, ikke det at landet har tiltrådt internasjonale avtaler som EMK, jf. M.S.S. mot Belgia og Hellas [EMD-2009-30696].

Ut fra det som er blitt presentert for nemnda av Landinfo, mener flertallet at det er usikkert om klagerne rent faktisk vil få tilgang til asylprosedyren ved en retur til Russland. Det vises her til landrådgivers uttalelser i nemndmøtet om blant annet problemer med å få levert søknader til FMS, problemer med å få asylsøkerbevis, utstrakt korrupsjon, uklare og ulike instrukser, og varierende praksis i de ulike regionene i Russland. Ut fra det vi vet om asylprosedyren per i dag må det derfor legges til grunn at det ikke er sammenfall mellom lovgivningen og den faktiske situasjonen, og at systemet også synes å være uforutsigbart.

Flertallet har også lagt vekt på at vi nå har kunnskap om flere konkrete eksempler på tvangsreturer fra Russland til Syria. I tillegg til utførte tvangsreturer, har også UNHCR og CAC intervenert i en rekke saker der de mener det har vært fare for refoulement til Syria. De 50 sakene UNHCR har intervenert i i 2015 dreier seg om syrere som har fått en utvisningsdom og blitt plassert i uttransporteringssenter. Det er også eksempler på at personer har blitt uttransportert mens asylsaken er til behandling.

Videre viser flertallet til at Russland flere ganger er dømt for brudd på EMK artikkel 3 i EMD for å ha utvist eller returnert personer til land hvor de står i fare for å bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling. I EMDs dom L.M and others v. Russia av 15.10.2015 ble Russland dømt for brudd på EMK artikkel 2 og 3 å ha utvist tre syrere fra landet og for interneringen av de tre i påvente av utsendelse.

Etter en samlet vurdering mener flertallet at det foreligger en risiko for at klagerne kan bli videresendt til Syria uten å få en reell vurdering av risikoen for videresending i strid med EMK artikkel 3. Etter norsk praksis tilsier den generelle sikkerhetssituasjonen i Syria per i dag at enhver innbygger står i reell fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending dit. Det er derfor konkrete holdepunkter i denne saken for at klagerne risikerer å bli returnert av Russland i strid med EMK artikkel 3.

Mindretallets vurderinger

Mindretallet, et nemndmedlem, kom til at lovens § 32 første ledd bokstav d ikke var oppfylt. Det vises til dette fra begrunnelsen: 

Etter min oppfatning er utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d ikke anvendelig i herværende sak. Bestemmelsen oppstiller et krav om at en person må ha «oppholdt» seg i førstelandet. Etter forarbeidene til 1988-loven og juridisk teori skal det svært lite til før man anses å ha oppholdt seg i landet; det er kun de rene transittsituasjoner som faller utenfor.

I vår sak har klagerne nominelt sett oppholdt seg i Russland fra 21. til 25. oktober. Klagernes asylrett materialiserte seg imidlertid allerede 24. oktober da de første gang var på norsk grense. Det blir dermed et spørsmål om perioden 21. – 23. oktober kan anses som et transittopphold. Det må legges vekt på hva som er skjedd i oppholdet. Klager landet på Moskva flyplass 21. oktober, og har deretter reist nærmere 3000 km i luftlinje – over førti timer – for å nå den norske grensen. Klager kan etter dette ikke sies å ha hatt «opphold» i Russland.

Det må også vektlegges at norsk forvaltningspraksis i neglisjerbar grad benytter seg av adgangen etter § 32 første ledd bokstav d, til tross for at praktisk talt ingen asylsøkere kommer til Norge som førsteland. Alternativt må det legges til at utlendingsloven § 3 inkorporerer Flyktningekonvensjonens grunnleggende rett til å få sin søknad om asyl vurdert, jf. bl.a. Konvensjonens artikkel 33 om non-refoulement. Dette må forstås som en viss begrensning på adgangen til å nekte realitetsbehandling etter § 32. Basert på det flertallet har lagt til grunn er jeg kommet til at det ikke er sannsynlig at klagerne i denne konkrete saken vil få sin rett til asyl respektert av russiske myndigheter.