Sammendrag: Statsborgerskap

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Mann fra Irak søkte om beskyttelse i 1999. Klageren fremla ikke pass eller identitetsdokumenter ved søknad om beskyttelse. Han fikk en tillatelse på den oppgitte identiteten. Etterhvert kom det frem at klageren hadde søkt om beskyttelse i Tyskland under en annen identitet. Han oppgav til norske myndigheter at denne identiteten er hans rette identitet, og søkte om identitetsendring men fikk avslag av UDI.

Klageren søkte om statsborgerskap for tredje gang i 2014 og fremla ID-kort, statsborgerbevis, militærbevis samt flere andre dokumenter. UDI avslo på bakgrunn av tvil om klagerens identitet.

Nemnda bemerket blant annet at klagerens forklaring om hvorfor han oppgav ulike identiteter i Tyskland og Norge var plausibel, og at forklaringen ellers fremstod som logisk og troverdig, og at den var i tråd med tilgjengelig landinformasjon. Hva gjelder de fremlagte dokumenter la nemnda til grunn at irakiske dokumenter i utgangspunktet ikke har tilstrekkelig notoritet til å kunne anses å dokumentere identitet. Klageren hadde imidlertid lagt frem en rekke dokumenter, både egne og for familiemedlemmer, og disse var blitt ekthetsvurdert av Nasjonal ID-senter. Sett i sammenheng med klagerens forklaring og øvrig dokumentasjon i saken, og med særlig vekt ved konklusjonen i ekthetsvurderingen av klageren ID-kort og dokumentasjonen fra klagerens familiemedlemmer, mente nemnda at klageren hadde sannsynliggjort sin identitet tilstrekkelig. Etter en konkret helhetsvurdering la nemnda derfor til grunn at klageren mest sannsynlig var den han hadde oppgitt å være til norske myndigheter.

Etter dette anså nemnda at klagerens identitet var klarlagt, jf. statsborgerforskriften § 1-2 annet ledd. Identitetsvilkåret i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a var dermed oppfylt.