Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Klagen tatt til følge. Dissens. Sammendraget gjelder hele familien.
Kvinne med to barn mindreårige barn søkte beskyttelse høsten 2014. Hun og barna ble stilltiende akseptert mottatt av Italia. UDI avslo å realitetsbehandle deres søknader under henvisning til at de kunne kreves mottatt av Italia. UNE vurderte om klagen skulle gis utsatt iverksetting og gav dette i påvente av EMDs dom i Tarakhel-saken. Dommen fastsatte at retur av barnefamilier til Italia uten ar det ble innhentet en individuell garanti, ville innebære et brudd på EMK art. 3. UDI opprettholdt sitt opprinnelige vedtak høsten 2015 under henvisning til at den generelle garantien som var gitt av italienske myndigheter etter dommen måtte anses som tilfredsstillende.
Nemnd delte seg i et flertall og et mindretall. Mindretallet mente at lovens § 73 var til hinder for retur til Italia, og vurderte således ikke om det forelå særlige grunner etter forskriften § 7- 4 annet ledd som tilsa at Norge realitetsbehandlet søknaden. Medlemmet som utgjorde mindretallet mente den generelle garantien ikke var tilstrekkelig og at det fortsatt måtte innhentes en individuell garanti for å sikre at mottaksforholdene mv ikke var i strid med EMK art. 3.
Flertallet mente lovens § 73 ikke var til hinder for retur til Italia, men delte seg ved vurderingen av om det foreligger særlige grunner, jf forskriften § 7-4 annet ledd. Nemndas flertall kom til at det, i lys av endringene i Italias mottaksforhold, rutiner mv knyttet til Dublinreturnerte barnefamilier, ville retur av familien uten en individuell garanti ikke innebære et brudd på EMK art. 3. Nemndas flertall var enige om at den familiemessige tilknytningen de hadde til Norge, i form av bl a to voksne barn/søsken med tillatelse, ikke var en relevant tilknytning. Flertallet delte seg imidlertid ved vurderingen av om det forelå særlige grunner, jf. forskriften § 7-4 annet ledd, som tilsa at søknaden likevel burde tas til realitetsbehandling og da med utgangspunkt i at saksbehandlingstiden var på over 18 måneder og at den ikke skyldes klagernes egne handlinger. Nemndmedlemmet mente at selv om hensynet til barna, jf. et langt opphold i Norge, kunne tilsi at deres søknad ble realitetsbehandlet, var det ikke spesielle forhold eller sårbarhetsmomenter knyttet til deres situasjon som tilsa at barna ikke ville takle en retur til Italia som ville skje sammen med deres mor som fremsto som en velfungerende omsorgsperson. Nemndleder la vekt på barnas alder, begge i midten av tenårene, den lange oppholdstiden, at det ikke var snakk om retur til et kjent hjemland, men et nok et nytt land, hvilket ville være det andre nye landet på mindre enn to år og at saksbehandlingstiden ikke skyldtes klagernes egne handlinger.
Samlet sett innebar dette at det var flertall mot å returnere klagerne til Italia. Klagernes saker ble etter dette returnert til UDI for realitetsbehandling.