Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.
Anmodningen ble ikke tatt til følge. Dissens.
Sammendraget gjelder klageren og to barn.
Kvinne søkte asyl i 2010 og opplyste at hun hadde sin forlovede her. Hun la frem pass. UDI avslo søknaden og viste til at hennes forklaring ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Klageren fikk et så et barn med en iransk mann (forloveden) som hun bodde med. UNE opprettholdt avslaget. Klageren fikk et barn til med samme mann. Klageren anmodet omgjøring og viste bl a til at hun var politisk aktiv i Norge og risikerte forfølgelse av den grunn, senere uht at hun var ugift mor og risikerte straff i hjemlandet fordi hun hadde fått to barn utenfor ekteskap idet mannen ikke fikk skilsmisse fra sin kone. UNE opprettholdt avslagene flere ganger og foreldrene og barna gikk så i dekning. Mannen ble pågrepet i en rutinekontroll og ble returnert til Iran idet han hadde avslag på sin søknad om asyl. I forbindelse med et at mor kom til legevakten med ett av barna, ble barnevernet varslet og begge barna ble akutt-plassert da det var mistanke om omsorgssvikt fra mor. Mor fikk igjen omsorgen for barna etter et snaut halvår. Hun anmodet igjen omgjøring uht sin politiske aktivitet her, hensynet til barna, herunder deres helseproblem, at hun var ugift mor og barna dermed var uten rettigheter i Iran og at det uansett var slutt mellom henne og mannen nå.
Nemnda la ikke klagerens forklaring om tidligere aktivitet i hjemlandet til grunn. Nemnda fant heller ikke at klagerens aktivitet i Norge var av en slik art eller omfang at den tilsa at hun hadde berettiget frykt for forfølgelse. Nemnda la heller ikke til grunn klagerens forklaring om at hun ikke var gift med barnas far. Nemnda påpekte at klageren bl a forklarte seg svært annerledes overfor barnevernet enn overfor utlendingsmyndighetene, herunder mht barnas omsorgsituasjon ved retur, kontakt med barnefarens familie etc. Nemnda la til grunn at hun tilpasset og endret sine forklaringer etter det hun mente var formålstjenlig. I nemndmøtet sa hun at hennes familie hadde slått hånden av henne da hun flyttet sammen med mannen og at hun ikke hadde hatt kontakt med dem siden. Dette stemte ikke med det hun tidligere hadde sagt. Det ble også sett hen til en rekke uoverensstemmelser og motstridende forklaringer på andre punkter, herunder vektlagt at barnefaren selv i alle sammenhenger omtalte seg som klagerens ektefelle.
Nemnda delte seg i vurderingen av om tillatelse burde gis etter utl § 38 aht barna. Flertallet kom til at barnas beste tilsa at de kom tilbake til hjemlandet der de hadde sin far og et stort familiært nettverk fremfor å være alene i Norge der mor etter det opplyste ikke hadde noe slekt. Det ble påpekt at barna ville ha de samme rettigheter som andre iranske barn, bl a mht helse og skolegang. Mindretallet var i tvil om riktigheten av om det var slutt mellom foreldrene og at barnas beste tilsa at de fikk bli i Norge der det var et offentlig hjelpeapparat, fremfor å returnere til noe usikkert i hjemlandet.