Sammendrag: Utvisning

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble ikke tatt til følge.

Klageren kom til Norge i 2003 og fikk innvilget midlertidig oppholdstillatelse i 2008. Klagerens tillatelse ble senere fornyet frem til 2012.

I 2012 ble klageren dømt til fengsel i Tyskland for flere tilfeller av menneskesmugling.

UDI fattet vedtak om å utvise klageren i medhold av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav b. Det ble vist til at klageren for mindre enn fem år siden i utlandet hadde sonet eller blitt ilagt straff for et forhold som etter norsk lov kunne føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder. UDI utviste klageren med varig innreiseforbud. Klageren var heller ikke vernet mot retur til Afghanistan.

UNE opprettholdt UDIs vedtak om utvisning. UNE bemerket innledningsvis at verken varig eller tidsbegrenset utvisning er å anse som straff, og at gjentakelsesfare ikke er et vilkår for utvisning. UNE fant ikke at anførslene om at klageren ble dømt feilaktig kunne føre frem. UNE forholdt seg til at den tyske dommen var korrekt og rettskraftig. Dersom klageren mente at han var feilaktig dømt, var dette et forhold han måtte ta opp med tyske myndigheter.

Under forholdets alvor la UNE vekt på at handlingen klageren var straffet for var å anse som et meget alvorlig forhold. Det ble også lagt vekt på at klageren hadde fått penger for å transportere illegale innvandrere. Det ble ikke ansett som formildende at klageren anså seg forpliktet til å hjelpe folk. Når det gjaldt hensynet til klageren selv, mente UNE at han hadde opparbeidet seg en viss tilknytning til Norge gjennom fire års botid med tillatelse. UNE la imidlertid til grunn at klageren kom til Norge som voksen, og anså at han måtte anses å ha en sterk tilknytning til hjemlandet ved at han kjente dets språk, kultur og samfunnsforhold. Anførslene om at klageren ikke hadde familie eller venner i Afghanistan, og at det var vanskelig å få jobb, kunne ikke tillegges avgjørende vekt, da klageren var en arbeidsfør mann som fremsto som ressurssterk. Anførsler om at klageren var syk var ikke dokumentert. Hensynet til at klageren hadde venner i Norge ble heller ikke tillagt nevneverdig vekt, da de falt utenfor den personkrets som utlendingsloven § 70 og EMK art. 8 verner om.

Klageren var ikke vernet mot retur til Afghanistan.