Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Anmodningen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Mann søkte beskyttelse i 2010. Han fikk endelig avslag fra UNE i 2012. Vedtaket ble anmodet omgjort i 2014 på bakgrunn av nye opplysninger i saken om at klageren var homofil.

Klageren fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter.

Det siteres fra nemndas begrunnelse:                                                

Alt sammenholdt mener nemnda at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren vil være åpen om sin orientering, eller vil leve åpent som homofil ved en retur til Iran. Nemnda viser til klagerens forklaring gjengitt ovenfor der det blant annet fremkommer at han ikke har utøvet noen form for homoseksuelle handlinger, verken i Iran eller i Norge. Han har heller aldri hatt noen guttekjærester, verken i hjemlandet eller i Norge, eller oppsøkt steder hvor man kan treffe eller bli kjent med andre homofile. Han har alltid holdt sin legning helt skjult for omverden til tross for at han har mange og nære venner og lever et sosialt og utadrettet liv. Klageren har også opplyst at han er usikker på om han vil leve åpent ut sin legning hvis han blir værende i Norge. Det er dermed ikke sannsynlig at klageren vil opptre særlig annerledes i Iran. Nemnda vil her vise til landinformasjonen om at det er homoseksuelle handlinger som er straffbart i Iran, og ikke det å være homofil i seg selv. Nemnda finner ellers ingen holdepunkter for å anta at klageren har noen grunn til ikke å følge de gjeldende normene som gjelder i Iran, hvilket for øvrig er like for både hetero- og homoseksuelle.

Nemnda har videre vurdert årsaken til at klageren vil skjule sin seksuelle identitet, herunder om frykt for forfølgelse er en sentral/viktig årsak til hemmeligholdelsen.

Nemnda legger til grunn at klageren vil holde sin legning skjult for offentligheten i Iran på grunn av sin egen personlighet og individuelle forhold, samt at han frykter å bli utstøtt av familien sin og vennegjengen. Han har alltid holdt sin legning skjult for omverden. Slik det fremgår ovenfor gjennom blant annet klagers gjengitte forklaring for nemnda, er frykten for sosial utstøtelse fra familien den mest sentrale årsak for hans hemmelighold, og ikke frykten for alvorlige reaksjoner fra myndighetene eller samfunnet. Hans opplysning i nemnda at han fryktet å bli drept av familien er en ny opplysning som ikke på noen måte er underbygget. Den fremstår som en utbygging av tidligere forklaring, og nemnda fester ikke lit til denne opplysningen.

Nemnda finner ikke at klagerens frykt for forfølgelse er reell. Etter dette legger en enstemmig nemnd til grunn at klageren ikke har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet.