Last updated: 26/05/2021 26/05/2021

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

Bakgrunn

Klageren kom til Norge med tre barn, og forklarte da at hun ikke hadde en trygt nettverk å returnere til i hjemlandet. Hun hadde vært gift med to menn og var i konflikt med dem begge, i tillegg til sin egen familie. Klageren hadde bodd i Iran i flere år, og barna var født der. UNE trodde ikke på asylforklaringen, og de fikk endelig avslag på sin søknad om beskyttelse i 2018.
 
Via sin advokat ba klageren for andre gang UNE om å omgjøre sitt vedtak. Det ble vist til at barna hadde en særlig tilknytning til Norge gjennom sin oppholdstid her, og at dette i seg selv tilsa at det forelå sterke menneskelige hensyn. Alle barna gikk på skole, snakket norsk, var godt integrerte og hadde et godt nettverk her. To av barna hadde fysiske helseproblemer. Familien var dessuten aktiv i en kristen menighet. Det ble lagt ved flere brev og attester fra skole, menighet og helsepersonell.
 
Med klagerens samtykke ba UNE Den norske ambassaden i Teheran om å undersøke om klageren og familien hadde vært registrert som flyktninger i Iran. Svaret fra UNHCR viste at klageren, foreldrene og søsknene hadde vært registrert, og at foreldrene og søsknene hadde returnert frivillig til Afghanistan med støtte fra UNHCR. Ingen av klagerens barn eller ektefeller ble funnet i registrene.
 
Klageren fikk se informasjonen fra UNHCR, og bekreftet opplysningene i et brev. Hun forklarte også at den ene søsteren hennes hadde flyktet til Sverige.
 
UNE gjennomførte en forvaltningssamtale med klageren. Hun forklarte seg blant annet om sin familiebakgrunn og kontakt med familien. Under samtalen viste UNE henne opplysninger som indikerte at hennes mor og søsken også hadde søkt asyl i Norge, men fått avslag. Hun sa at hun ikke hadde et godt forhold til familien, og hadde fått vite av søsteren i Sverige at moren og søsken var i Tyskland, mens faren var i Tyrkia. Hun fortalte også at hun og barna ikke hadde kontakt med noen av fedrene til barna. Klagerens tre barn snakket også med UNE under forvaltningssamtalen, og fortalte om livet sitt i Norge.
 
I etterkant sendte klageren inn kopi av en tazkera (nasjonalt ID-kort), som hun sa tilhørte hennes far. Hun sendte også et brev til UNE der hun opplyste at det stemte at moren og søsknene var i Norge, men at hun ikke hadde fått kjennskap til det før nå.
 

UNEs vurdering

UNE vurderte først klagerens identitet. UNE påpekte at klageren ikke hadde lagt frem pass eller annen dokumentasjon på sin eller barnas identiteter. Hun hadde lagt frem en attest fra Den afghanske ambassaden i Oslo som bekreftet at hun var afghansk statsborger. Dette oppfylte ikke kravet til dokumentasjon på identitet. UNE mente at klageren ikke hadde gitt en god forklaring på hvorfor hun ikke har fremskaffet pass.
 
UNE påpekte videre at hennes asylforklaring om en konflikt med to tidligere ektemenn, og en relatert konflikt med egne foreldre og søsken, ikke var lagt til grunn. Det var dermed tvil om klagerens familieforhold, blant annet om hun fremdeles var gift, hvem hun eventuelt var eller hadde vært gift med, og hvem som var far/fedre til klagerens barn. Det var også tvil om hennes familierelasjoner i Iran, Afghanistan og/eller andre land, og hvordan hennes bostedshistorikk, sosiale status og generelle livssituasjon har vært før hun kom til Norge. Dette innebar at det var tvil om sentrale aspekter av klagerens sosiokulturelle identitet. Videre mente UNE at det var grunn til å tro at klageren bevisst hadde tilbakeholdt opplysninger om at familiemedlemmer bodde/hadde oppholdt seg i Norge og Sverige. Selv om klageren nå hadde vedgått at hennes mor og søsken søkte om beskyttelse i Norge kort tid etter henne selv, hadde hun i svært liten grad bidratt til å avdekke dette. Samlet sett mente UNE derfor at klagerens og barnas identiteter ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort.
 
UNE vurderte ikke klagerens og barnas beskyttelsesbehov på nytt, siden det ikke var ny informasjon i saken som tilsa at de hadde krav på beskyttelse.
 
UNE mente videre at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge for klageren selv. Når det gjaldt barna, viste UNE til at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn. At barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, utelukker nemlig ikke at andre hensyn kan ha like stor eller større betydning. UNE vil veie barnets beste opp mot innvandringsregulerende hensyn. I vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn for barn, skal det legges særlig vekt på barnets tilknytning til Norge. Barnets oppholdstid i Norge, sammenholdt med barnets alder, skal være et grunnleggende hensyn. I tillegg skal det blant annet legges vekt på barnets behov for stabilitet og kontinuitet, hvilke språk han eller hun snakker, barnets psykiske og fysiske helsesituasjon, tilknytning til familie, venner og nærmiljø i Norge og i hjemlandet, barnets omsorgssituasjon i Norge og ved retur, og den sosiale og humanitære situasjonen ved retur. Dette følger av utlendingsforskriften § 8-5 første ledd.
 
UNE mente det ikke var opplysninger som tilsa at barna hadde særlig behov for stabilitet. Ingen av barna hadde alvorlige helseproblemer. Selv om den humanitære situasjonen i Afghanistan var alvorlig, mente UNE det ikke var utilrådelig å returnere klageren og barna dit, hvor UNE mente de hadde et trygt mannlig nettverk som kunne ta vare på dem.
 
Siden forrige gang UNE vurderte saken, hadde imidlertid barna bodd ytterligere to år i Norge. De hadde altså bodd i Norge i mer enn fem år. Barna var i skolepliktig alder, og hadde gått mer enn ett år på skole. Det var opplyst at barna fungerte relativt godt på skolen. De snakket norsk og var godt integrert i lokalmiljøet. Selv om det var tvil om store deler av klagerens forklaring om sin egen og barnas bakgrunn og familieforhold samt identitet, mente UNE derfor at barna uansett hadde en sterkere tilknytning til Norge enn de hadde til både Afghanistan og Iran.
 
Om innvandringsregulerende hensyn skrev UNE blant annet at klageren ikke hadde avklart sin og barnas identitet. Hennes asylforklaring var ikke lagt til grunn, og UNE mente hun holdt tilbake informasjon om bakgrunn og familieforhold for å skape grunnlag for opphold i Norge. Etter UNEs mening hadde hun motarbeidet avklaring av sin sosiokulturelle identitet, og forsøkt å misbruke asylinstituttet. UNE mente at det forelå tunge innvandringsregulerende hensyn i saken. Sett opp mot barnas situasjon, kom UNE likevel til at barnas tilknytning, i kombinasjon med hensynet til barnas beste, veide tyngre i denne saken. Klageren og barna fikk derfor oppholdstillatelse i Norge, men den ble begrenset på grunn av tvil om deres identitet.
 
Klageren og hennes barn fikk en begrenset tillatelse etter lovens § 38 femte ledd. Tillatelsen ble gitt for ett år og dannet ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. Etter UNEs syn var det ikke i strid med hensynet til barnas beste å begrense tillatelsen. UNE viste til at begrensningene kunne oppheves ved at klageren sannsynliggjorde sin og barnas identiteter. Begrensningene trengte av den grunn ikke å være permanente. Det var heller ikke i strid med barnas beste å kreve at klageren skulle gjøre det hun kunne for å bidra til å avklare identitetene og skaffe til veie nødvendig dokumentasjon.
 

Var dette sammendraget nyttig?