Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren kom til Norge i 2008 og fikk oppholdstillatelse etter EØS regelverket og registreringsbevis. Dette ble fornyet flere ganger.

Han ble i 2019 dømt til fengsel i to år for trusler og grov mishandling / vold i nære relasjoner.

Vurdering

Hjemmelsbruk

Klageren hadde opparbeidet seg varig oppholdsrett. Han hadde imidlertid ikke 10 års sammenhengende botid i riket på tidspunktet for UDIs vedtak.  UNE viste til at det følger av praksis fra EU-kommisjonen at oppholdstiden i utgangspunktet skal være uavbrutt, og at den beregnes tilbake fra vedtakstidspunktet. Tid tilbrakt i fengsel medregnes ikke. Klageren hadde hatt et opphold i hjemlandet og oppfylte ikke kravet til 10 års sammenhengende botid. Han falt dermed ikke inn under det utvidete vernet etter utlendingsloven § 122 annet ledd bokstav b. Saken ble derfor vurdert etter utlendingsloven § 122 annet ledd bokstav a.

Grunnvilkår

Grunnvilkårene for utvisning var oppfylt. UNE mente at vilkåret om at utvisningen skal være begrunnet i tungtveiende hensyn til offentlig orden var oppfylt. Klageren hadde fysisk truet sin tidligere samboer med kniv, og også ved flere anledninger fremsatt drapstrusler mot henne. Han hadde også ved en rekke anledninger over flere år utøvet vold mot deres felles barn og fremsatt trusler om at han skulle drepe barnet.  Vold og mishandling i nære relasjoner er et betydelig samfunnsproblem, og kan gi langsiktige skadevirkninger for de nære familiemedlemmene. Trusler, og spesielt trusler mot liv og helse, representerer en alvorlig krenkelse av den som blir truet. UNE mente at klageren utgjør en virkelig og umiddelbar trussel mot tungtveiende hensyn til den offentlige orden.

UNE mente også at klageren kan være tilbøyelig til å begå liknende kriminalitet på nytt dersom han får bli i Norge. Ut fra lagmannsrettens vurdering av voldens karakter, mønsteret i klagerens handlinger, og at volden var utøvet over flere år, var UNE enig med UDI i at det forelå personlige forhold ved klageren som utgjør en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn. Grunnvilkårene for utvisning var dermed oppfylt.

Forholdsmessighetsvurdering

UNE mente at utvisning ikke var uforholdsmessig overfor klageren selv, se utlendingsloven § 112 fjerde ledd. Klageren hadde kommet til Norge i voksen alder og hadde tilknytning til hjemlandet ved at han har hatt sin oppvekst og ungdomstid der. Han kjenner språket, kulturen og samfunnsforholdene der, og har også familie der. Klagerens tilknytning til Norge gjennom hans tidligere ektefelle og deres felles barn gjorde det heller ikke uforholdsmessig å utvise ham. Siden klageren og tidligere ektefelle når er skilt, la UNE ikke vekt på denne relasjonen. Klagerens samvær med barnet hadde vært begrenset, og klageren var nå ilagt kontaktforbud.

UNE mente at utvisning heller ikke var uforholdsmessig overfor klagerens familie. UNE viste til at klageren var dømt for å ha mishandlet barnet over flere år, og barnet har skadevirkninger etter dette i form av søvnproblemer, flashbacks og depresjoner. Det fremgikk også av barnets begjæring om kontaktforbud at barnet ikke ønsket kontakt med klageren.

Konklusjon

Samlet sett mente UNE at hensynene som talte for utvisning måtte bli avgjørende. Adgangen til å utvise burde benyttes til tross for at klageren hadde opparbeidet seg varig oppholdsrett.

UNE mente at varig innreiseforbud var riktig ut fra alvoret i det straffbare forholdet og praksis i tilsvarende saker.