Last updated: 18/08/2020 18/08/2020

Sammendrag: Utvisning

Klageren ble utvist for fem år fordi hun hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i et drøyt år etter at hun fikk endelig avslag på sin søknad om beskyttelse.

Bakgrunn

UDI utviste klageren fordi hun hadde unndratt seg gjennomføring av et vedtak som innebar at hun skulle forlate Norge, og hun hadde oppholdt seg ulovlig i Norge i 1 år og 19 dager etter at hun fikk avslag på sin søknad om beskyttelse.

Klageren mente at det var uforholdsmessig å utvise henne fordi grunnen til at hun ikke reiste ut av Norge var hennes subjektive frykt for overgrep og umenneskelig behandling ved retur til Eritrea. Dette måtte få avgjørende vekt. Klageren hadde blitt utsatt for gjengvoldtekt og legemsbeskadigelse på veien fra Libya til Italia; hun har psykiske problemer og bruker sterke medisiner mot depresjon.

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at det var grunnlag for å utvise klageren; hennes ulovlige opphold på 1 år og 19 dager er en grov overtredelse fordi det ulovlige oppholdet skyldes at klageren ikke har rettet seg etter vedtak om at hun skulle forlate Norge.

UNE mente at klagerens subjektive frykt for å returnere til hjemlandet ikke legitimerer hennes ulovlige opphold i Norge. Det gjør heller ikke at forholdet anses som mindre alvorlig. Da UNE fattet vedtak var hennes ulovlige opphold på over ett år og seks måneder. At klageren fortsatte å oppholde seg ulovlig i Norge etter UDIs vedtak om utvisning skjerper forholdets alvor.

Klagerens personlige tilknytning til Norge var utelukkende etablert under opphold som asylsøker og gjennom opphold uten tillatelse. Det følger av lovens forarbeider, praksis fra domstolene, EMD og forvaltningspraksis, at slik tilknytning ikke skal veie tungt i vurderingen av om utvisning er uforholdsmessig.

Videre mente UNE at klagerens tilknytning til hjemlandet er sterkere enn tilknytningen til Norge: hun kom til Norge som voksen, og har mange år med skolegang og arbeid i hjemlandet. Hun har også far og søsken der.

UNE vurderte opplysningene om at klageren har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep før hun kom til Italia, og at hun har traumer og trenger psykiatrisk oppfølging. UNE mente at helseproblemene som var beskrevet ikke var av en slik alvorlig karakter at vedtaket om utvisning var uforholdsmessig.

Opplysningene om at klageren hadde ektefelle i Norge ble tillagt liten vekt: mannen hadde reist fra Eritrea lenge før klageren, og kom til Norge på begynnelsen av 2000 tallet. Klageren bor ikke lenger sammen med ektefellen; hun hadde ikke hans adresse i Norge, og hadde ikke møtt ham under sitt opphold i Norge.

UNE konkluderte med å opprettholde utvisning med fem års innreiseforbud. Klageren ble også innmeldt i Schengen Informasjonssystsem (SIS).

Var dette sammendraget nyttig?