Sammendrag: Utvisning
Klageren ble utvist med fem års innreiseforbud både fordi han hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet og sitt beskyttelsesbehov, og fordi han var ilagt fengselsstraff for flere brudd på straffeloven.
Bakgrunn
Klageren fikk beskyttelse i Norge på grunnlag av identitetsopplysningene han oppga ved ankomst. Da det senere ble avdekket at identitetsopplysningene var uriktige, ble den midlertidige oppholdstillatelsen tilbakekalt. De uriktige opplysningene hadde vært av vesentlig betydning for vurderingen av klagerens beskyttelsesbehov.
Klageren ble deretter forhåndsvarslet, og utvist med fem års innreiseforbud. Grunnlaget for utvisning var både brudd på utlendingsloven, og at han to ganger var dømt for brudd på straffeloven.
Vurdering og konklusjon
UNE var enig med UDI i at det var grunnlag for å utvise klageren. Fordi hans tidligere tillatelse var tilbakekalt, ble utvisning vurdert etter utlendingsloven § 66 første ledd.
UNE mente at det ikke var et uforholdsmessig tiltak å utvise klageren. Hans brudd på utlendingsloven ble vurdert å være grovt. Når det gjaldt de straffbare forholdene, viste UNE til at han var ilagt straff av fengsel i syv måneder i den siste straffedommen. UNE la videre vekt på at klageren også tidligere var dømt for straffbare forhold, og vurdert utvist. UNE skrev at gjentatt kriminalitet gjør at handlingene må vurderes som mer alvorlige.
Klagerens personlige tilknytning til Norge var i stor grad etablert på falske premisser og ble tillagt mindre vekt. Han var voksen da han kom til Norge, og UNE mente at han fortsatt hadde familie og nettverk i hjemlandet som han hadde kontakt med.
UNE vurderte deretter klagerens tilknytning gjennom samboer og en mindreårig sønn som begge er norske statsborgere. UNE mente at utvisning av klageren ikke ville være en krenkelse av retten til familieliv og privatliv etter den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8. UNE pekte på at omstendighetene rundt etableringen av familielivet er et sentralt moment.
Klagerens familieliv var etablert mens klageren hadde en oppholdstillatelse som var gitt på uriktig grunnlag, og som nå var trukket tilbake. UNE mente derfor at klageren i liten grad kunne ha hatt en berettiget forventning om å kunne leve sammen med sin familie i Norge. UNE mente også at det i vurderingen av hensynet til klageren selv har mindre betydning at han har samboer og barn i Norge fordi han også er dømt for alvorlig kriminalitet.
UNE mente at heller ikke hensynet til klagerens familiemedlemmer gjorde utvisning uforholdsmessig. Selv om hensynet til barnets beste samlet sett tilsier at klageren ikke bør utvises, må dette veies opp mot at tungtveiende samfunnshensyn i saken taler for at klageren utvises.
Utvisning av klageren vil innebære en endret omsorgssituasjon for barnet, som tidligere har bodd med begge sine foreldre. Barnets mor vil måtte ivareta omsorgen for barnet alene den tiden innreiseforbudet gjelder. Det var ikke opplyst om eller dokumentert at barnet har særlige behov eller spesielle fysiske eller psykiske helseutfordringer. Opplysninger fra barnehagen tydet på at barnet var velfungerende. Det var heller ingen opplysninger om at barnets mor ikke kan ivareta omsorgen for barnet. Barnet og moren har et familienettverk i Norge, og de er nå bosatt i samme kommune hvor de andre av deres familiemedlemmer bor, deriblant en av barnets besteforeldre.
UNE mente samlet sett at utvisning i dette tilfellet ikke påførte barnet uvanlig store eller ekstraordinære belastninger. UNE mente også at inngrepet i familielivet ikke går ut over det som må antas å være en alminnelig konsekvens av et utvisningsvedtak, hverken følelsesmessig, sosialt eller på andre måter.
UNE mente også at det ikke var uoverstigelige hindringer for at klagerens samboer og barn kunne bosette seg i klagerens hjemland, og videreføre samlivet der for tiden innreiseforbudet gjelder.
Når det gjelder innreiseforbudets lengde var UNE enig med UDI i at grunnlaget for utvisningen i utgangspunktet gir grunn til å vurdere et varig innreiseforbud.
Bestemmelsen i utlendingsforskriften § 14-2 om at innreiseforbudet som hovedregel ikke skal overstige 2 år ved brudd på utlendingsloven gjelder ikke i denne saken, fordi klageren i tillegg er utvist fordi han er straffet flere ganger i Norge. Det at han også tidligere har vært vurdert utvist, taler også for at innreiseforbudet gjøres lenger enn i tilfeller der grunnlaget for utvisning alene er brudd på utlendingsloven.
UNE var enig med UDI i at utvisning med fem års innreiseforbud ikke var uforholdsmessig. Klageren ble også innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS).