Last updated: 18/08/2020 18/08/2020

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med far i Norge fordi mor ikke har samtykket i at han bosetter seg i Norge.

Bakgrunn

Klageren søkte om oppholdstillatelse med far i Norge (referansepersonen). Referansepersonen har bakgrunn fra Afghanistan, men er nå norsk statsborger. I søknaden ble det opplyst at klagerens stemor, farens nye ektefelle, er klagerens mor. Hun søkte samtidig om oppholdstillatelse med ektefellen. I hennes sak var det opplysninger som tilsa at hun ikke kunne være klagerens biologiske mor. Det ble opplyst at barnet ikke hadde kontakt med sin biologiske mor og at han hadde bodd hos stemoren og flere søsken etter at forholdet mellom foreldrene opphørte. Etter afghansk tradisjon og kultur følger barna far ved skilsmisse. Referansepersonen og klageren har ikke hatt kontakt med klagerens mor etter skilsmissen i 2011, og det var ikke gjort noen forsøk på å innhente samtykke fra klagerens mor.

Vurdering og konklusjon

Det er et vilkår at forelderen i Norge må ha foreldreansvaret alene eller felles med den andre forelderen. Er foreldreansvaret felles må det foreligge samtykke fra den andre forelderen til at barnet kan bosette seg i Norge. UNE mente at klagerens mor har del i foreldreansvaret, selv om at hun etter afghansk lovgivning ikke har del i foreldreansvaret.  UNE viste til forarbeidene til utlendingsloven hvor det står:

"Departementet vil fastholde vilkåret om at en herboende forelder må ha foreldreansvar for et barn dersom barnet skal få oppholdstillatelse her, selv om begrepet «foreldreansvar» passer dårlig i forhold til land med tradisjoner for automatisk å tildele den ene av foreldrene foreldreansvaret ved skilsmisse, slik UDI påpeker. Departementet går inn for at dagens praksis i slike tilfeller videreføres, slik at vilkåret anses oppfylt når den som har foreldreansvaret samtykker til at barnet bosetter seg i Norge."

Det ble også vist til at det departementet beskriver er i tråd med det UDI skrev i sitt høringsbrev til departementet Ot.prp. nr.75 (s. 209): "UDI har etter fast praksis akseptert at vilkåret «foreldreansvar» er oppfylt når far samtykker til at barnet bosetter seg hos mor i Norge. I motsatt situasjon, dvs hvis barnet skal bosette seg hos faren i Norge, vil samtykke også kreves av barnets mor, selv om hun etter hjemlandets lovgivning ikke har foreldrerett, som for eksempel i Somalia.»

UNE mente på bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene at klagerens mor har del i foreldreansvaret, og at det dermed kreves samtykke fra henne til at barnet kan flytte til Norge. Det ville også være i strid med kvinnekonvensjonens artikkel 16 å kreve et tilleggsvilkår om at moren eller hennes familie må ha hatt «daglig omsorg» eller «omfattende samvær» for klageren for at man skal komme til at hun har del i foreldreansvaret. UNE mente at det ikke var umulig å innhente samtykke fra klagerens mor. Referansepersonen hadde ikke forsøkt å innhente samtykke og heller ikke gitt forklaring på hvorfor dette ikke var gjort. Det var ikke særlige grunner til å gjøre unntak fra kravet til samtykke i denne saken.

Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene om familieinnvandring på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. UNE mente at det ikke forelå spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter som skiller klagerens sak fra et større antall saker. Hensynet til barnets beste tilsa ikke en annen vurdering. Det var ikke opplysninger om at klagerens omsorgssituasjon ikke var tilfredsstillende. UNE viste til at barnet de siste årene har bodd med sin stemor og søsken, og kan fortsette med dette fremover i tid fordi stemoren også fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse. Klageren har også flere slektninger i hjemlandet og at det var fire år siden klageren hadde sett faren.

Var dette sammendraget nyttig?