Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Mann ble registrert som enslig mindreårig asylsøker. Han fremla ikke pass eller andre identitetsdokumenter. Han forklarte at han fryktet at pashtunske nomader var etter ham etter at hans far hadde drept en jente fra denne gruppen. UDI avslo asylsøknaden. Klageren fikk en tidsbegrenset tillatelse til han fylte 18 år jf. utlendingsforskriften § 8-8. I klagesaken kom UNE til at klageren i utgangspunktet fylte vilkårene for beskyttelse i utlendingsloven § 28 førsteledd bokstav b, men kunne få beskyttelse ved internflukt til Kabul, Herat eller Mazar-i Sharif by. UNE mente videre at det ikke forelå sterke menneskelig hensyn eller en særlig tilknytning til riket, og klageren fikk ikke oppholdstillatelse etter lovens § 38. UNE viste blant annet til at klageren var fylt 18 år på vedtakstidspunktet.

Klageren søkte om ny behandling av saken i henhold til den midlertidige bestemmelsen i utlendingsforskriften § 8-8-a. UDI avslo søknaden om beskyttelse med begrunnelsen at klageren kunne henvises til internflukt. Klageren ble heller ikke innvilget oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. UDI vurderte klageren ut fra den alderen han hadde på tidspunktet for UDIs første vedtak i saken, som var 17 år og seks måneder, i henhold til forskriftens § 8-8 a annet ledd.

Nemnda vurderte klageren ut fra en alder på 17 år 6 måneder. Nemnda bemerket blant annet at klagerens opplysninger om at han ikke hadde familie eller nettverk som han kunne kontakte i hjemlandet, ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort og ikke kunne legges til grunn. Nemnda viste til vurderingen i det tidligere vedtaket angående klagerens beskyttelsesbehov. Nemnda vurderte at Mazar-i Sharif var trygt og tilgjengelig for klageren og at han kunne at henvises til internflukt dit. Nemnda mente det var sannsynlig at klageren hadde et familienettverk i hjemlandet, om ikke på returstedet, som kunne bidra noe til hans forsørgelse, slik de hadde bidratt til hans reise til Europa. Nemnda viste også til landinformasjon om at familie og nettverk synes å ha fått mindre betydning ved reetablering i de store byene, og at i Afghanistan er det stor migrasjon og ikke uvanlig at unge gutter reiste til storbyen for å jobbe. Nemnda så hen til at klageren nærmet seg myndighetsalder. I betraktning av at klageren i afghansk kontekst var å betrakte som voksen, ville han også være mindre utsatt for utnytting. Det var ingen andre opplysninger som tilsa at klageren vil være særlig sårbar ved retur. Nemnda nevnte også at klageren ikke fremstod uten personlige ressurser og viste til at han hadde reist alene til Norge og Tyskland.

Lang saksbehandlingstid hadde ikke hatt betydning for utfallet av saken eller klagerens bo- og omsorgssituasjon i Norge. Den omstendighet av det på grunn av ressurssituasjonen og pålagte prioriteringer hadde tatt tid å behandle saken, anså nemnda ikke som omstendigheter som kan kvalifisere til varig oppholdstillatelse. Nemnda så hen til klagerens opplysninger om at han sov dårlig og led under usikkerheten, men mente at det ikke forelå andre sterke menneskelige hensyn enn at klageren var 17 og et halvt år og ikke har kjent familie på hjemstedet og at klageren heller ikke hadde en særlig tilknytning til Norge etter to års opphold her som asylsøker. Klageren fikk ikke oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.