Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil. Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

 

Kvinne med ett barn på ca. 5 år søkte familiegjenforening med ektefelle i Norge. Sammendraget gjelder også barnets sak.Kvinnen/klageren var 15 år og 9 måneder da hun giftet seg med ektefellen/referansen som var 22 år på vigselstidspunktet. Ekteskapet var arrangert og ble inngått i Syria. Ektefellen fikk beskyttelse/asyl i Norge i 2015. Han flyktet ut av Syria ca. halvannet år etter vielsen. Barnet var på dette tidspunktet ca. 6 måneder gammelt.

 

Hovedproblemstillingen i saken var om ekteskapet kunne anerkjennes i Norge som grunnlag for familiegjenforening etter utl. § 40. Hovedregelen er at ekteskap inngått i utlandet anerkjennes i Norge. Unntak fra dette kan gjøres dersom det åpenbart vil stride mot norsk rettsorden (ordre public), jf. ekteskapsloven § 18a første ledd. Nemnda viste blant annet til Ot.prp. nr. 100 (2005-2006), instruks fra departementet til UDI; GI-13/2016 og juridisk teori ved Helge J. Thue; «Internasjonal Privatrett» og tidsskrift av 2003 «Anerkjennelse av ekteskap stiftet i utlandet». Nemnda presiserte at det må foretas en konkret helhetsvurdering ut fra situasjonen på vedtakstidspunktet, og ikke kun en isolert vurdering av ekteskapet på vigselstidspunktet. Relevante momenter vil blant annet være alderen ved ekteskapsinngåelsen, om partene er jevnbyrdige i alder og utvikling (aldersforskjell), partenes alder på søknadstidspunktet, hvor lang tid har det gått siden ekteskapet ble inngått, om partene har innrettet seg på at de er gift, om det er klart at begge parter ønsker et familieliv i dag, om partene har felles barn, hensynet til barnets beste, jf. barnekonvensjonens artikkel 3, konsekvensene av en underkjennelse av ekteskapet, herunder blant annet om det vil innebære en varig familiesplittelse og om det kan medføre et brudd på retten til familieliv etter EMK art. 8.

 

Nemnda viste til at uavhengig av om man her ville konkludere med at ekteskapet var åpenbart støtende på vigselstidspunktet, så var det ikke åpenbart støtende mot norsk rettsorden (ordre public) å la ekteskapet danne grunnlag for familieinnvandring på vedtakstidspunktet.

 

Nemnda la blant annet til grunn at det ikke var holdepunkter for at ekteskapet var inngått ved tvang eller press, bortsett fra alderen og aldersforskjellen i seg selv. Klageren var på vedtakstidspunktet 21 år, og søknaden ble fremmet da hun var 19. Det hadde gått i overkant fem år siden ekteskapsinngåelsen, noe som styrket klagerens forklaring om at ekteskapet var frivillig og ønsket fra hennes side. Klageren og ektefellen hadde innrettet seg på og hatt en forventning om å kunne videreføre familielivet der hvor ektefellen kunne få beskyttelse, og nemnda la til grunn at det ikke var tvilsomt at de i dag ønsket å leve sammen.

 

Videre viste nemnda til at situasjonen for klageren og barnet var vanskelig, enten de var flyktninger i Tyrkia eller de hadde vendt tilbake til Syria, hvor sikkerhetssituasjonen fremdeles var utrygg, i tillegg til en vanskelig humanitær situasjon. Uten ektefellen boende sammen med seg, stilte klageren og barnet svakt sosialt og ville tilhøre ektefellens familie. Nemnda anså at klageren og barnet var i en sårbar situasjon.

 

Konsekvensen av en manglende anerkjennelse av ekteskapet ville her særlig gå ut over klageren og barnets livsbetingelser på en negativ måte. En flyktningelignende situasjon og en vanskelig humanitær og materiell situasjon vil etter fast praksis ikke i seg selv være avgjørende hensyn i en familieinnvandringssak, siden dette omfatter mange søkere som får avslag av ulike grunner, for eksempel fordi at kravet til underhold ikke er oppfylt. For å omfattes av reglene om beskyttelse, er det dessuten et krav at man er i Norge eller på norsk grense, noe som ikke var tilfelle her. Nemnda mente likevel det var relevant å se hen til at det var klagerens interesser som ville bli skadelidende ved en manglende anerkjenning av ekteskapet.

 

Det var ingen tvil om at det ville være til det beste for barnet og gjenforenes med far i Norge, sammen med mor/klageren. Nemnda la også vekt på at en nekting av anerkjenning av ekteskapet som grunnlag for familiegjenforening mest sannsynlig ville medføre en varig familiesplittelse. Siden ektefellen hadde fått beskyttelse i Norge, og det fremdeles var krig i Syria, kunne det ikke forventes at familielivet skulle kunne opprettholdes der, eller i et annet land.

 

Identiteten var sannsynliggjort og det forelå ikke et krav om underhold (inntekt), da søknaden var fremmet innenfor fristen på ett år.

 

Tillatelse ble gitt for ett år og kunne fornyes.