Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte
Anmodningen ble under dissens ikke tatt til følge.
Klageren søkte asyl i Norge i november 2015. Han oppgav å være født i 2001. Klageren fremla ikke identitetsdokumenter. Klageren oppgav at hans foreldre samt søster døde underveis på flukten til Norge. Det ble foretatt aldersundersøkelse av klageren og på bakgrunn av denne satte UDI klagerens fødselsår til 1999.
UDI avslo klagerens søknad om vern i vedtak fra februar 2017, men klageren ble innvilget en tillatelse frem til han ble 18 år i november 2017. Klageren påklaget vedtaket og fastholdt sin oppgitte fødselsår. I forbindelse med klagen fremla klageren en tazkera og et afghansk pass utstedt på bakgrunn av tazkeraen hvor det fremkom at klageren var født i 2001. UNE opprettholdt UDIs avslag i november 2017.
Klageren begjærte midlertidig forføyning for Oslo Byfogd i januar 2018. I kjennelse fra mars 2018 kom byfogden til at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren var under 16 år da UDI traff sitt vedtak i 2017, dvs født 2001.
På bakgrunn av kjennelsen fra byfogden besluttet UNE å behandle klagerens sak i nemndmøte.
Før nemndmøtet ble resultatet av klagerens røntgenbilder av håndrot samt tannrøntgenbildene vurdert opp mot BioAlders sannsynlighet for alder hvor sannsynligheten for at klageren var eldre enn 18 år var høy. I tillegg ble det foretatt nytt søk i sosiale medier hvor det ble avdekket at klageren hadde flere profiler og at han hadde nær familie i live.
Nemndas flertall la til grunn sannsynlighetsberegningen fra Bioalder, og at klageren minst var 18 år da aldersundersøkelsene ble foretatt. Nemndas flertall oppfattet at klageren fremstod som minst den alder UDI og UNE la til grunn i sine vedtak – født i 1999. Videre fant nemndas flertall å kunne legge til grunn at klageren hadde nær familie i hjemlandet jf. funnene på Facebook. Klagerens psykiske plager var ikke av en slik art/alvorlighet at de gav grunnlag for opphold isolert sett.
Nemndas mindretall mente at aldersundersøkelsene ikke var egnet til å fastslå klagerens alder og at man derfor måtte legge stor vekt på uttalelser fra personer i klagerens omgangskrets – lærere og andre.