Utlendingsnemnda (UNE) viser til departementets høringsbrev av 19.06.2014 med vedlagt høringsnotat mv. Til orientering kan opplyses at UNE så langt har hatt få saker der klageren er idømt særreaksjon (tvungent psykisk helsevern mv.). De siste 5-6 årene har vi kun hatt to slike saker som gjelder EØS-borgere mv. Når det gjelder tredjelandsborgere har vi oversikt over fire saker de siste fire årene, og i tillegg er én sak for tiden under behandling. Forslaget til § 72 nytt annet ledd synes på denne bakgrunn å få liten betydning for UNEs saksbehandling, og dermed også økonomisk/administrativt, selv om også EØS-borgere mv. blir omfattet.

Vi har følgende kommentarer til forslaget mv.:

Dersom den foreslåtte ordningen skal gjelde for så vel tredjelandsborgere som utlendinger omfattet av EØS-avtalen mv. (EØS/EFTA-borgere), jf. omtalen av de respektive kategorier i høringsnotatet pkt. 2.3.2 og 2.3.3, synes det formålstjenlig at dette av hensyn til klarhet også reguleres i utvisningsbestemmelsene i utlendingsloven kapittel 13 om særlige regler for EØS-borgere mv. Dette kan for eksempel skje ved at det i § 124 inntas et tilsvarende avsnitt som i forslaget til § 72 nytt annet ledd.

Videre begrenser forslaget til § 72 nytt annet ledd etter sin ordlyd ikke plikten til å innhente uttalelse kun til saksforberedelsen før vedtak i første instans, og høringsnotatet (jf. spesielt pkt. 6.2. og 8.3.) sier ikke noe om dette. I en eventuell klagebehandling vil det uansett kunne være behov for oppdaterte opplysninger om gjennomføringen av særreaksjonen og faren for nye alvorlige lovbrudd. Selv om UNE erfaringsvis mottar få slike saker, kan innholdet i plikten til å innhente uttalelse om slike forhold eventuelt klargjøres.

For ordens skyld nevner vi et eksempel som, når det gjelder utlendinger med utvisningsgrunnlag som følge av idømt særreaksjon, illustrerer utfordringer i krysningspunktet mellom utlendingsretten og helseretten:

Utlendingen saken gjaldt var her ilagt tvungent psykisk helsevern, men hadde ingen oppholdstillatelse i riket og dermed ikke rett til mer tilrettelagt behandling (for å kunne bli friskere). UNE opprettholdt UDIs avslag på søknaden om oppholdstillatelse under henvisning til lovens § 59 første ledd, jf. særreaksjonen. Videre viste UNE til at han var vernet mot utsendelse etter lovens § 73 (utvisningssak berostilt av UDI), men ikke ville måtte forlate Norge på grunn av avslaget da dommen på tvungent psykisk helsevern fortsatt var gjeldende. En uvanlig sak, hvor § 73 uansett var til hinder for utsendelse, men som likevel illustrerer gjenstående utfordringer vedrørende særreaksjonsdømte selv om forslagene denne høringen gjelder vedtas.

Med hilsen

Øyvind Havnevik
fung. avdelingsdirektør

Trond Øystein Vetleseter
seniorrådgiver