Det som skiller utvisning vesentlig fra andre vedtak etter utlendingsloven er at utlendingen, i tillegg til å måtte forlate Norge hvis vedkommende er her, ilegges et forbud mot (senere) innreise. Innreiseforbudet regnes vanligvis fra det tidspunktet utlendingen forlater Norge. En eventuell tillatelse opphører å gjelde når et vedtak om utvisning er endelig.
Utvisning er den strengeste av utlendingslovens sivilrettslige reaksjonsformer. Et viktig formål er å verne samfunnet mot kriminelt belastede utlendinger. Videre taler kontrollhensyn mv. for utvisning ved grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i utlendingsloven. For myndighetene er det viktig å sende signaler til utlendinger om at lovovertredelser kan få negative følger for deres opphold i og adgang til Norge.
De mest aktuelle av utvisningsgrunnlagene i lovens §§ 66-68 er ilagt straff eller særreaksjon, samt grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i utlendingsloven, forsettlig/grovt uaktsomt uriktige/åpenbart villedende opplysninger av vesentlig betydning gitt i sak etter loven, eller unndragelse fra gjennomføring av vedtak som innebærer plikt til å forlate riket.
Typiske overtredelser av utlendingslovens bestemmelser vil blant annet være ulovlig opphold/arbeid. Uriktige opplysninger om forhold av vesentlig betydning (f.eks. identitet) vil som regel også omfattes av alternativet «forsettlig eller grovt uaktsomt ... i sak etter loven».
For at straff/særreaksjon (ilagt i Norge eller i utlandet) skal kunne benyttes som utvisningsgrunnlag kreves det som hovedregel at det/de straffbare forhold kan medføre fengselsstraff av en viss lengde. Dette er krav til strafferammen, ikke til konkret utmåling:
• Utlending som fikk permanent oppholdstillatelse før den straffbare handlingen ble begått, kan utvises hvis forholdet (etter norsk lov) kan føre til fengselsstraff i to år eller mer.
• Utlending som fikk midlertidig oppholdstillatelse før den straffbare handlingen ble begått, eller utlending som fikk permanent oppholdstillatelse etter at den straffbare handlingen ble begått, kan utvises hvis forholdet (etter norsk lov) kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år.
• Utlending med midlertidig oppholdstillatelse kan dessuten utvises uavhengig av strafferammen hvis straff/særreaksjon ilagt i Norge gjelder brudd på nærmere oppregnede bestemmelser i straffeloven (bl.a. bæring av kniv på offentlig sted, brudd på oppholdsforbud mv., legemsfornærmelse, uaktsom legemsbeskadigelse).
• Utlending uten midlertidig oppholdstillatelse, eller utlending som fikk slik tillatelse etter at den straffbare handlingen ble begått, kan utvises hvis forholdet (etter norsk lov) kan føre til fengselsstraff i mer enn tre måneder eller utlendingen flere ganger i løpet av de siste tre år er ilagt fengselsstraff i Norge.
Loven oppstiller frister for å fatte utvisningsvedtak i en del tilfeller. Når straffen er ilagt i utlandet må UDIs utvisningsvedtak alltid fattes innen fem år etter ilagt straff eller avsluttet soning. Når straffen er ilagt i Norge, og utlendingen enten fikk midlertidig oppholdstillatelse før den straffbare handlingen ble begått eller har permanent oppholdstillatelse, må UDIs utvisningsvedtak fattes innen ett år etter ilagt straff eller avsluttet soning (med mindre utvisningsgrunnlaget er brudd på nærmere oppregnede bestemmelser i straffeloven).
Utvisning av utlending uten tillatelse kan også skje når et annet Schengen-land har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise eller opphold. Videre kan utvisning skje når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig eller på grunn av overtredelse av straffelovens bestemmelser mot terrorvirksomhet.
Forholdsmessighetsvurderingen
Hvis det foreligger utvisningsgrunnlag må det i tillegg foretas en forholdsmessighetsvurdering, jf. lovens § 70 før et utvisningsvedtak kan treffes. Utlendingsmyndighetene må veie forholdets alvor mot utlendingens tilknytning til riket, og vurdere om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
Utgangspunktet er at jo alvorligere overtredelsen er, desto mer kreves det før et vedtak om utvisning kan anses som uforholdsmessig. Som alvorlige forbrytelser regnes bl.a. brudd på straffelovens narkotikabestemmelser, samt krenkelser av de straffebud som er satt til å verne liv og helse. Både strafferammen, den konkret utmålte straffen, og om det foreligger eventuelle gjentatte overtredelser, er sentrale momenter ved bedømmelsen av forholdets alvor. Ved grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser i utlendingsloven vil forholdets alvor bl.a. bero på lengden av det ulovlige oppholdet, omfanget av det ulovlige arbeidet eller hvor aktivt utlendingen har opptrådt med hensyn til å gi og opprettholde uriktige opplysninger. Også her er det reelvant om det dreier seg om gjentatte overtredelser.
Når det gjelder utlendingens tilknytning til riket, tas det bl.a. hensyn til utlendingens oppholdsgrunnlag, ankomstalder, oppholdstid og graden av integrering i Norge. I henhold til forvaltningspraksis, støttet av rettspraksis, kan den personlige tilknytningen til Norge ikke tillegges særlig vekt når utlendingen først kunne fått permanent oppholdstillatelse i voksen alder, når utlendingen har begått alvorlige forbrytelser.
Tilknytning til hjemlandet har også betydning. Videre kan vedkommendes helsesituasjon tillegges vekt, men vil bare helt unntaksvis kunne være utslagsgivende.
Dersom utlendingens nærmeste familiemedlemmer (typisk ektefelle og barn) er bosatt i Norge, må det vurderes hvor hardt en utvisning av utlendingen vil ramme dem så vel som utlendingen selv. Normale belastninger er ikke nok til å konstatere at utvisningen er et uforholdsmessig tiltak. Om det er mulig for familien å flytte til den utvistes hjemland eller om kontakt kan opprettholdes på annen måte vil være relevant. Ektefellens opprinnelse og tilknytningsforhold til Norge vil også være relevant. Videre er det av betydning når familielivet er etablert, og om etablering og utøvelse av familielivet har skjedd under lovligopphold i riket, under ulovlig opphold eller f eks etter at spørsmålet om (mulig) utvisning var kjent for partene.
I følge forskriftens § 14-1 første ledd skal en utlending som har hatt ulovlig opphold eller har arbeidet ulovlig i mindre enn to år, og som har utøvd samvær med eller skal bo fast sammen med barn i Norge, som hovedregel ikke utvises på dette grunnlaget hvis vilkårene for familiegjenforening er oppfylt. I annet og tredje ledd er det gjort unntak fra denne hovedregelen. Blant annet gjelder den ikke når det ikke er uforholdsmessig å forutsette at familielivet kan videreføres i et annet land enn Norge. Tidligere gjaldt § 14-1 bare når utlendingen hadde oppholdt seg her ulovlig, men etter en forskriftsendring sommeren 2010 gjelder den nå også for utlendinger som har arbeidet ulovlig.
Etter forskriftens § 14-2 første ledd kan innreiseforbudet etter en konkret helhetsvurdering settes til to år, fem år eller varig. Videre er det i § 14-2 tredje ledd tatt inn en hovedregel om at innreiseforbudet ikke skal gjøres varig der utlendingen gjennom lengre tid har utøvd og fortsatt skal utøve familieliv av et visst omfang med barn i Norge. Men i følge § 14-2 fjerde ledd kan det etter en konkret helhetsvurdering likevel være grunnlag for varig innreiseforbud ut fra nærmere oppregnede forhold. I § 14-2 femte ledd vises det til at avbrudd i familielivet med barn kan tillegges vekt ved vurderingen av innreiseforbudets varighet.
Direktiv 2008/115 EF (Returdirektivet) ble gjennomført i norsk rett med virkning fra 24.12.2010. Artikkel 11 annet ledd i direktivet fastsetter at varigheten av et innreiseforbud innenfor direktivets anvendelsesområde som hovedregel ikke skal overstige fem år, men at unntak kan gjøres dersom tredjelandsborgeren representerer en alvorlig trussel mot offentlig orden, offentlig sikkerhet eller nasjonal sikkerhet. Lovendringen gjelder utvisning som følge av bl.a. brudd på utlendingsloven og unndragelse mv., altså utvisning jf. § 66 første ledd bokstav a (og d), samt utvisning på grunn av oversittet utreisefrist, unndragelsesfare mv. jf. bestemmelsene i et nytt annet ledd i § 66. Endringen er tatt inn i utlendingsforskriften § 14-2 annet ledd som nå lyder: "Innreiseforbud gitt i medhold av lovens § 66 første ledd bokstav a, d og annet ledd, kan gis for ett år, to år eller fem år. Innreiseforbudet kan likevel gis for mer enn fem år når offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig."
Muligheten for å ilegge ett års innreiseforbud ble tatt inn i loven av rimelighetsgrunner fordi man ved gjennomføringen av direktivet fikk en lavere terskel enn tidligere for å fatte vedtak om utvisning. Innreiseforbud for ett år er imidlertid ikke ment å skulle benyttes i andre tilfeller enn direktivtilfellene, slik at i saker hvor det i dag utvises for brudd på utlendingsloven skal innreiseforbudet fortsatt settes til to år eller lengre. Hovedregelen om maksimalt fem års innreiseforbud innebærer en oppmykning av tidligere praksis, hvor det ofte er gitt varig innreiseforbud i tilfeller hvor utlendingen utvises for grove og/eller gjentatte brudd på utlendingsloven og har en svak eller lite vektig tilknytning til Norge. I hvilke tilfeller det likevel skal ilegges et varig innreiseforbud fordi offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig vil bli nærmere fastsatt gjennom forvaltningspraksis. Regelendringen som følge av Returdirektivet, ble fulgt opp ved en ny forskriftsendring som trådte i kraft 01.03.2011. Essensen i denne endringen var at utlendinger som grovt og/eller gjentatte ganger har brutt utlendingsloven, og som har barn i Norge, som hovedregel ikke skal ilegges et innreiseforbud på mer enn to år. Også her er det imidlertid rom for å gjøre unntak og ilegge et lengre innreiseforbud dersom forholdet er særlig grovt eller andre forhold taler for det. Endringen er tatt inn i utlendingsforskriften § 14-2 tredje ledd andre punktum.
Opphevelse av innreiseforbud
Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det, jf. lovens § 71 annet ledd. Det må altså både foreligge nye omstendigheter og disse må tilsi opphevelse av innreiseforbudet. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den som er utvist etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen.
Sist oppdatert 29.06.11