Statsborgerskap innebærer et rettslig bånd mellom en person og en stat og består av en rekke rettigheter og plikter. Statsborgerloven inneholder regler om erverv og tap av statsborgerskap. Hvilke rettigheter og plikter som følger av statsborgerskap er regulert av andre lover og regelverk.
Norsk statsborgerskap kan erverves ved fødsel og adopsjon (lovens kapittel 2) og etter søknad (lovens kapittel 3). I tillegg kan nordiske statsborgere erverve norsk statsborgerskap ved melding (lovens kapittel 4).
Hovedregelen for erverv av norsk statsborgerskap etter søknad framgår av statsborgerloven § 7 første ledd. Utfyllende regler er gitt i statsborgerforskriften. Alle som fyller lovens vilkår har rett til norsk statsborgerskap, bortsett fra når hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn taler mot norsk statsborgerskap.
Med visse unntak gjelder følgende vilkår:
• Søkeren må ha dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet.
• Søkeren må ha fylt 12 år.
• Søkeren må på vedtakstidspunktet være bosatt i riket og ha til hensikt å bli boende i riket etter vedtaket.
• Søkeren må fylle vilkårene for permanent oppholdstillatelse.
• Søkeren må ha oppholdt seg i til sammen syv år i Norge i løpet av de siste ti årene. For at oppholdet i Norge skal medregnes som oppholdstid i forbindelse med søknaden om norsk statsborgerskap, må man ha hatt oppholdstillatelser av minst ett års varighet. Perioder hvor man har hatt søknad om oppholdstillatelse til behandling medregnes også som oppholdstid, forutsatt at søknaden ble innvilget.
• Søkere mellom 18 og 55 år som fremsatte søknad om norsk statsborgerskap etter 01.09.2008 må fylle kravet om norskopplæring.
• Søkeren må ikke ha vært ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon. I så fall må søkeren ha utholdt karenstid før statsborgerskap kan innvilges.
• Statsborgerloven bygger på prinsippet om ett statsborgerskap. Dersom søkeren ikke automatisk taper sitt tidligere statsborgerskap som følge av innvilget norsk statsborgerskap, må søkeren være løst fra sitt tidligere statsborgerskap før søknaden innvilges (forutgående løsning). Dersom hjemlandets lovgivning tilsier at man må bli norsk statsborger før man kan løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap, må søkeren innen ett år fra innvilgelsen av norsk statsborgerskap dokumentere at vedkommende er løst fra sitt tidligere statsborgerskap (etterfølgende løsning).
I statsborgerloven § 11 til § 18 er det gjort unntak for enkelte grupper av søkere. I første rekke er det gjort unntak fra vilkåret om samlet oppholdstid:
• For ektefelle, registrert partner eller samboer til norsk borger må oppholdstid i Norge til sammen utgjøre tre år i løpet av de siste ti årene. I tillegg må oppholdstiden i Norge og tiden som gift med norsk borger, til sammen utgjøre minst syv år.
• For barn som søker norsk statsborgerskap som biperson, dvs. at mor eller far er norsk eller samtidig blir norsk, er det krav om oppholdstillatelser av minst ett års varighet i Norge de siste to årene.
• Det er også gjort unntak for enkelte andre grupper av søkere, for eksempel statsløse og personer som ankom Norge før fylte 18 år.
Dersom det foreligger særlig sterke grunner, kan det etter lovens § 19 til gunst for søkeren gjøres unntak fra vilkårene for erverv av norsk statsborgerskap etter søknad.
Norsk statsborgerskap kan tapes ved erverv av annet statsborgerskap, ved fravær fra riket eller dersom det søkes om det (lovens kapittel 5). Videre kan ervervet norsk statsborgerskap tilbakekalles, og dette gjelder for det første dersom kravet om løsning fra annet statsborgerskap ikke er oppfylt. For det andre kan det skje etter forvaltningsloven eller alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper, herunder dersom søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller har fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.
Sist oppdatert 30.06.11