Opphold på humanitært grunnlag

Det skal også vurderes om sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge tilsier at utlendingen bør gis opphold, som i så fall gis ved en arbeids- eller oppholdstillatelse (se punkt B nedenfor). Opphold etter utlendingsloven § 8, 2. ledd kalles ofte opphold på humanitært grunnlag.

A: Om utlendingsloven § 15, 1.ledd, jf § 8, 2. ledd

1) "Utlending må ikke i medhold av loven sendes til noe område der utlendingen kan frykte forfølgelse som kan begrunne anerkjennelse som flyktning eller ikke vil være trygg mot å bli sendt videre til slikt område."

I tillegg til å omfatte tilfeller hvor vilkårene for flyktningstatus er oppfylt (se asyl), omfatter bestemmelsen tilfeller som kan falle inn under flyktningbegrepet, men hvor det ikke foreligger en rett til tillatelse i form av asyl. Bestemmelsen omfatter dermed en noe videre krets enn de som fyller vilkårene for asyl. Denne gruppen gis rett til beskyttelse i form av arbeids- eller oppholdstillatelse. Eksempler på tilfeller som faller innenfor bestemmelsen kan være; 1) hvor det anførte asylgrunnlag ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort til at det kan legges til grunn, eller der risikoen for å bli forfulgt ved retur ikke anses høy nok til å nå opp til kravet som stilles for at man skal ha rett til asyl, men hvor det likevel gjør seg gjeldende noe tvil (ren teoretisk tvil unntatt). 2) hvor utlendingen selv utløser en forfølgelsesfare først etter å ha forlatt hjemlandet (såkalt subjektiv "sur place").

2) Hvor utlendingen av "liknende grunner som angitt i flyktningedefinisjonen står i en nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for en umenneskelig behandling" vil utlendingen også ha krav på beskyttelse som gis i form av arbeids- eller oppholdstillatelse.

Med "liknende grunner som angitt i flyktningdefinisjonen" menes grunner som har en viss likhet med grunnene om "rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning" i henhold til asylvurderingen. I praksis tolkes begrepet ”liknende grunner” vidt. Bestemmelsen omfatter dermed flere grunnlag enn hva som kan gi rett til asyl og vern etter pkt.1 over. Til gjengjeld er kravene til arten av den fare som truer, samt sannsynligheten for at den skal inntreffe, noe strengere enn ved vurderingen av spørsmålet om flyktningstatus. Tilfeller som kan være aktuelle, er for eksempel der utlendingen har flyktet fra et krigs- eller konfliktområde der retur til området rent generelt ikke er tilrådelig på grunn av sikkerhetssituasjonen. Også fare for overgrep fra kriminelle kan falle inn under regelen. Men dersom beskyttelse kan oppnås i hjemlandet, for eksempel ved hjelp av hjemlandets myndigheter, har man ikke rett på oppholds/arbeidstillatelse i Norge i medhold av denne bestemmelsen.

B: Om utlendingsloven § 15, 2. ledd, jf. § 8, 2. ledd

Hvor utlendingen ikke har et beskyttelsesbehov som gir grunnlag for asyl eller vern som nevnt under pkt A 1 og 2, skal det vurderes om andre sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning tilsier at tillatelse bør gis.

Utgangspunktet er at det dreier seg om en asylsøknad hvor beskyttelsesbehov vil være det primære vurderingsgrunnlag. Ved mer rene humanitære anførsler, vil det måtte dreie seg om forhold som skiller saken fra et større antall asylsøknader og disse omstendigheter må tale for at opphold innvilges.

Det er ikke avgjørende om søkeren påregnelig vil få det bedre materielt eller en bedre livskvalitet i Norge. Det er mer spørsmål om de anførte forhold tilsier at retur til hjemlandet er utilrådelig. Det må derfor foretas en konkret og individuell vurdering innenfor en helhetlig ramme. En rekke forskjellige typer av velferdsgrunner vil være relevante, men ha ulik vekt i forhold til den enkelte sak, slik som helsemessige forhold, mindreåriges situasjon, faktisk tilknytning til Norge m.m.

I kombinasjon med andre omstendigheter, kan også sikkerhetssituasjon i hjemlandet være relevant selv om den ikke i seg selv kvalifiserer til asyl eller beskyttelse på selvstendig grunnlag. Det kreves noe mindre tungtveiende andre velferdsgrunner dersom utlendingen har etablert en tilknytning til Norge, f.eks ved lang oppholdstid eller nær familie. Oppholdstiden i påvente av endelig avgjørelse i asylsaken veier i utgangspunktet ikke særlig tungt. Familietilknytning vil heller ikke i seg selv være tungtveiende ved søknad om asyl, da opphold i familiegjenforening er regulert av egne bestemmelser.

Ved avgjørelsen må det både ses hen til de individuelle omstendighetene som måtte tale for eller mot at opphold innvilges, men også hensyn som likebehandling, forutsigbarhet, og hvilken betydning et vedtak kan få for andre saker. Utlendingsloven bygger på Stortingets ønske om at det skal være en regulert og kontrollert innvandring til Norge. Både UDI og UNE er derfor forpliktet til å se hen til innvandringspolitiske hensyn, jf. utlendingsloven § 2 og at § 8 annet ledd er en ”kan”-bestemmelse. Dersom også et større antall liknende asylsøknader bør innvilges av hensyn til likebehandling, eller det er påregnelig at det senere vil kunne komme en stor tilstrømning av asylsøkere som kan påberope det samme som i saken som er innvilget, vil dette kunne tale mot et positivt vedtak. Vesentlige endringer i innvandringspolitikken vil være et politisk spørsmål som bør behandles i Storting og regjering, og ikke skje gjennom fortløpende avgjørelser av enkeltsaker av utlendingsforvaltningen.

Sist oppdatert 15.06.2008