Etter ny utlendingslov (trådt i kraft 01.01.2010) skal en utlending som er i Norge eller på norsk grense etter søknad anerkjennes som flyktning dersom vedkommende enten fyller vilkårene i flyktningkonvensjonen art. 1 A, jf utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, eller likevel stå i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.
Retten til anerkjennelse som flyktning gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra, og det ikke er urimelig å henvise utlendingen til å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.
Utlending som blir anerkjent som flyktning med oppholdstillatelse (asyl) gis et fristed i Norge med beskyttelse mot forfølgelse. Flyktningstatus gir i utgangspunktet vern mot bort- og utvisning. Flyktningen vil normalt ha rett til norsk reisedokument i stedet for hjemlandets nasjonalitetspass. Flyktningstatus innebærer også andre rettigheter, bl.a. rett til økonomisk gunstige stønadsordninger.
Det er noen unntak fra retten til anerkjennelse som flyktning i Norge, bl.a. ved særlig alvorlige forbrytelser, inkludert krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, eller dersom utlendingen forlot hjemlandet kun for å unngå straffereaksjoner for handlinger som straffes med fengsel i Norge, jf. utlendingsloven § 31.
Flyktningkonvensjonen art. 1 A
Etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. flyktningkonvensjonen art. 1 A, er en flyktning en person som har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning, og er ute av stand til, eller, på grunn av slik frykt er uvillig til, å påberope seg sitt hjemland beskyttelse...».
Mens utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a oppstiller et vilkår om «velbegrunnet frykt», er formuleringen i flyktningkonvensjonen art. 1 A «velgrunnet frykt». Vilkåret innebærer at det ikke er tilstrekkelig at søkeren opplever en subjektiv frykt. Frykten må også være berettiget ut fra en objektiv vurdering. Tidligere forfølgelse er verken et vilkår eller alene tilstrekkelig til å bli anerkjent som flyktning og få oppholdstillatelse (asyl). Det sentrale er beskyttelse mot framtidig forfølgelse.
De reaksjoner som utlendingen har en velbegrunnet frykt for, må falle inn under begrepet «forfølgelse» i konvensjonens forstand. Det stilles krav til alvoret og omfanget av de reaksjoner utlendingen kan risikere å bli møtt med. Reaksjoner som kan true liv og frihet, dvs. alvorlige brudd på fundamentale menneskerettigheter, vil være omfattet. Trakassering, og diskriminering vil i utgangspunktet falle utenfor begrepet. Tilsvarende gjelder for kortvarige fengselsstraffer eller arrestasjoner. Selv om flere enkeltreaksjoner hver for seg ikke kan anses som forfølgelse, kan de likevel til sammen føre til at utlendingen må anses som forfulgt. (Se også UNEs praksisnotat om «Kravet til forfølgelsens art og omfang - terskelen»)
Faren for forfølgelse må ha sammenheng med utlendingens «rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning». Eksempelvis vil kriminelle overgrep ikke omfattes av flyktningkonvensjonen med mindre et fravær av beskyttelse fra hjemlandets myndigheter kan knyttes til en konvensjonsgrunn. Flukt fra eksempelvis naturkatastrofer, sult og vanskelige levevilkår faller også utenfor.
Andre menneskerettighetskonvensjoner
En utlending anerkjennes også som flyktning dersom hun ”står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet”, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, jf. EMK artikkel 3.
Bestemmelsen gjenspeiler en folkerettslig plikt til å gi beskyttelse utover det som følger av flyktningkonvensjonen. I motsetning til vilkårene etter flyktningkonvensjonen art. 1 A, er årsaken til beskyttelsesbehovet i hht. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b uten betydning. For å ha rett til beskyttelse etter denne bestemmelsen stilles et noe høyere krav til både graden av risiko og overgrepets alvor enn det som kreves etter flyktningkonvensjonen. Tilfeller som kan være aktuelle er bl.a. der utlendingen har flyktet fra et krigs- eller konfliktområde, eller der det er en reell fare for overgrep fra kriminelle ved en retur.
Faktum og risiko
En asylsak krever sammensatte vurderinger; både om faktiske anførsler kan legges til grunn og hvilken eventuell risiko for forfølgelse som foreligger på basis av faktum. Ofte vil faktiske anførsler mangle håndfaste bevis, eks. om en utlending har vært medlem i et politisk parti, deltatt i en demonstrasjon eller konvertert i hjemlandet. Et tradisjonelt juridisk utgangspunkt er å legge det mest sannsynlige faktum til grunn, men dette utgangspunktet kan fravikes i saker som gjelder beskyttelse. Tvil om deler av utlendingens forklaring vil komme utlendingen til gode dersom en uriktig avgjørelse kan medføre forfølgelse og utlendingens troverdighet ellers fremstår som god. Den fremtidige risikoen for forfølgelse må uansett fremstå som påregnelig på basis av det faktum som danner grunnlag for vurderingen.
Sist opdatert 27.05.10