Gå direkte til innhold
Startsiden Sakstyper Regler om beskyttelse (asyl)

Regler om beskyttelse (asyl)

Hva er en flyktning?
Vilkår etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a
Mer om utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b
Unntak fra retten til å bli anerkjent som flyktning
Vurderingen av beskyttelsesbehovet
Vurdering av sterke menneskelige hensyn

 

Hva er en flyktning?

Etter utlendingsloven § 28 skal en utlending som er i Norge eller på norsk grense, etter søknad, anerkjennes som flyktning dersom vedkommende;

• har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning. Utlendingen må også være ute av stand til, eller på grunn av slik frykt være uvillig til, å påberope seg beskyttelse fra hjemlandet. Dette følger av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a,

• eller stå i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet. Dette følger av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

Retten til å bli ansett som flyktning gjelder ikke dersom utlendingen kan få beskyttelse i andre deler av hjemlandet enn det området søkeren har flyktet fra. Det kan ikke være urimelig for utlendingen å søke beskyttelse i disse delene av hjemlandet. Se utlendingsloven § 28 femte ledd for regler om internflukt.

Vilkår etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a

Bestemmelsen ivaretar den norske stats forpliktelse etter Flyktningkonvensjonen artikkel 1A. Det er flere vilkår som alle må være oppfylt for at en utlending skal kunne gis status som flyktning:

  • Frykten for å returnere til hjemlandet skal være «velbegrunnet». Det betyr at det ikke er nok at utlendingen selv føler frykt. Frykten må være berettiget ut fra en objektiv vurdering. Tidligere forfølgelse er ikke i seg selv nok til å bli anerkjent som flyktning. Det sentrale er hva som kan skje i fremtiden, dersom utlendingen skulle ha reist til hjemlandet.

  • Reaksjonene som utlendingen kan risikere må utgjøre «forfølgelse». Flyktningkonvensjonen stiller krav til alvorligheten og omfanget av de reaksjoner som utlendingen kan risikere å møte hvis han eller hun reiser til hjemlandet. Alvorlige brudd på grunnleggende menneskerettigheter slik som reaksjoner som kan true liv og frihet vil være omfattet. Trakassering og diskriminering vil i utgangspunktet ikke være «forfølgelse». Tilsvarende gjelder for kortvarige fengselsstraffer eller arrestasjoner. Selv om flere enkeltreaksjoner hver for seg ikke anses som forfølgelse, kan de likevel til sammen føre til at utlendingen må anses som forfulgt. For mer informasjon om temaet kan du lese UNEs praksisnotat «Kravet til forfølgelsens art og omfang - terskelen».
     
  • Fare for forfølgelse må også ha sammenheng med utlendingens «etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning». For eksempel vil naturkatastrofer, sult og vanskelige levevilkår i hjemlandet ikke gi rett til flyktningstatus. Heller ikke det å være et tilfeldig offer for kriminalitet gir rett til flyktningstatus.

Mer om utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b

Bestemmelsen er basert på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 3, som gir den norske staten plikt til å gi beskyttelse i andre tilfeller enn det som følger av flyktningkonvensjonen. I motsetning til vilkårene etter flyktningkonvensjonen artikkel 1 A, er årsaken til beskyttelsesbehovet uten betydning.

Sammenliknet med lovens § 28 første ledd bokstav a, stiller § 28 første ledd bokstav b et noe høyere krav til både alvorligheten av reaksjonene som kan møte utlendingen ved retur til hjemlandet, og til graden av sannsynlighet for at reaksjonene vil inntreffe. Eksempler på tilfeller som kan gi flyktningstatus er når utlendingen risikerer å bli et tilfeldig offer for kamphandlinger på grunn av krigs- eller konflikt i hjemlandet, eller når det er en reell fare for overgrep fra kriminelle ved en retur.

Unntak fra retten til å bli anerkjent som flyktning

Personer som har begått særlig alvorlige forbrytelser, for eksempel krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, har ikke rett til flyktningstatus. Det samme gjelder hvis utlendingen forlot hjemlandet for å unngå straffereaksjoner for handlinger som straffes med fengsel i Norge.

I UNE behandles mange av disse sakene som statusklager, som du kan lese mer om her.

Vurdering av beskyttelsesbehovet

Vurderingen av om en utlending har behov for beskyttelse er todelt. Utlendingsmyndighetene vil først ta stilling til hva som faktisk har skjedd i saken. Dette innebærer å vurdere troverdigheten av forklaringen utlendingen gir om hvem han er, og hva som har skjedd i hjemlandet. I asylsaker finnes det ofte ikke håndfaste bevis på hva som har skjedd. Mangel på bevis kan for eksempel skape usikkerhet om utlendingen faktisk har vært medlem i et politisk parti, deltatt i en demonstrasjon eller endret sin religiøse tro i hjemlandet.

Dersom forklaringen fremstår som noenlunde sannsynlig og utlendingen har bidratt til å opplyse saken, skal asylforklaringen legges til grunn som riktig. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt. Hvis utlendingens generelle troverdighet fremstår som god, skal tvil om deler av forklaringen komme utlendingen til gode.

Deretter vurderer utlendingsmyndighetene hva som kan skje med utlendingen dersom han reiser tilbake til hjemlandet. Spørsmålet er om han risikerer å bli utsatt for handlinger elle reaksjoner som er så alvorlige at de kan sies å utgjøre forfølgelse. Denne vurderingen gjøres på bakgrunn av utlendingens egen situasjon og informasjon om den generelle situasjonen i hjemlandet. Det må ikke være sikkert at utlendingen risikerer forfølgelse, men en teoretisk mulighet er heller ikke nok. Risikoen må være påregnelig.

Du kan lese mer om bevisvurderingen i asylsaker i dette notatet.

Vurdering av sterke menneskelige hensyn

I alle asylsaker der utlendingen ikke har krav på asyl, skal det også vurderes om det er sterke menneskelige hensyn eller om personen har en særlig tilknytning til Norge som kan gi en tillatelse etter utlendingsloven § 38. Les mer her.

 Oppdatert 18.03.2015