Arbeids og -/oppholdstillatelse før innreise

Hovedregelen innebærer at hvis utlendingen ikke har søkt fra hjemlandet, eller har reist til Norge før søknaden er avgjort, kan søknaden avslås på dette grunnlaget.

Bakgrunnen for hovedregelen

Noen viktige hensyn bak regelen er:
Kontrollhensyn: Regulering og kontroll med innvandringen kan lett bli omgått og undergravd dersom søkeren allerede er kommet til landet. Når søkeren oppholder seg i landet i påvente av avgjørelse i saken, kan man etter hvert få vanskeligheter med å forsone seg med og innrette seg etter et avslag. Ufunderte søknader kan medføre store merbelastninger for saksbehandlerapparatet, med påfølgende utgifter til tvangsretur til søkerens hjemland.
Likebehandling: Regelen gjelder for både visumpliktige og visumfrie utlendinger. Det er lettere å behandle alle likt når en slipper det press som kan oppstå i enkelte tilfeller, når utlendinger innretter seg på å bli værende, og når grunnlaget for søknaden kan være mer eller mindre tvilsomt.
Kost og losjispørsmål: Fordi det ikke er adgang til å arbeide før tillatelse er gitt, kan søkeren få problemer med å forsørge seg selv og eventuelle medfølgende barn.
Opplysning av saken: Dokumentasjon kan som oftest lettest ordnes fra hjemlandet.

Arbeidstillatelse som spesialist eller sesongarbeider

Utlending med adgang til å oppholde seg i Norge i tre måneder eller mer, kan søke fra Norge om arbeidstillatelse som spesialist eller sesongarbeider. Dette gjelder likevel ikke utlending som oppholder seg her i forbindelse med søknad om asyl eller i påvente av utreise med avslag på asylsøknad, jf. utlendingsloven § 6 fjerde ledd.

Unntak

Unntak fra hovedregelen betyr at søknad som er fremsatt fra Norge blir realitetsbehandlet. Om Utlendingsdirektoratet (UDI) har avslått søknaden fordi den er fremsatt fra Norge, mens UNE kommer til at vilkårene for å fremme søknad herfra er oppfylt, vil UNE returnere saken til UDI. UDI vil deretter vurdere om vilkårene for den tillatelse det er søkt om er oppfylt, og eventuelt avslag kan påklages til UNE.
For bestemte grupper av søkere er det i utlendingsforskriften § 10 gjort unntak fra kravet om at første gangs arbeids- og oppholdstillatelse må være gitt før innreise. Unntakene gjelder i hovedsak søkere som har særlig nær familietilknytning til Norge. Videre er det bl.a. gjort unntak for visse andre kategorier arbeids- og oppholdssøkende. Personer som er vernet mot retur til hjemlandet fordi de kan ha et beskyttelsesbehov vil også ha rett til å søke tillatelse fra Norge. Det samme gjelder borgere omfattet av EØS-avtalen (Les mer om EØS-borgere).
Dersom utlendingen ikke faller inn under noen av de grupper det er gjort generelt unntak for, kan det også gjøres unntak dersom sterke rimelighetsgrunner tilsier det. I Ot. prp. nr. 46 andre spalte side 53 er det uttalt at ”Dersom bestemmelsen skal virke etter sin hensikt, må det aksepteres at den blir håndhevet forholdsvis konsekvent, selv om det ut fra en isolert vurdering i den enkelte sak kan virke noe firkantet.” Videre går det av forarbeidene fram at det her skal meget til. Ved vurderingen av om slike grunner foreligger, vil flere momenter være relevante. Det må foretas en helhetsvurdering i hver enkelt sak hvor ett eller flere momenter kan være avgjørende. Sterke rimelighetsgrunner vil som regel ikke omfatte praktiske eller økonomiske forhold. Det er viktig at vurderingen av om søknaden skal kunne fremmes fra Norge ikke blandes sammen med en realitetsvurdering av søknaden om arbeids- eller oppholdstillatelse.

Sist oppdatert 22.09.06