1. Innledning
1.1 Retningslinjenes mål og virkeområde
Nærværende retningslinjer omhandler saksbehandlingsregler om høring av barn i utlendingssaker som behandles av UNE, og ikke andre forhold ved saksbehandlingen. Retningslinjene omfatter alle typer saker etter utlendingsloven. Retningslinjene supplerer saksbehandlingsregler som følger av lov og forskrift, jf. særlig forvaltningsloven, utlendingsloven og utlendingsforskriften, samt UNEs øvrige retningslinjer, jf. bl.a. IR 10-11-01 om klagesaksbehandlingen, IR 10-12-01 om gjennomføring av nemndmøte og IR 10-12-02 om adgangen til personlig fremmøte i nemndmøte og stornemnd.
1.2 Barn som omfattes av utlendingssaker
Barn har forskjellige roller og ulik tilknytning til de sakene som behandles i UNE:
• Barn som selvstendige klagere: For eksempel enslige mindreårige asylsøkere (EMA) eller barn som søker om familiegjenforening med mor/far i Norge. Barn under 18 år som ankommer Norge som enslige mindreårige asylsøkere opptrer selv som part (v/hjelpeverge).
• Barn som medfølgende klagere: For eksempel barn som er med foreldre som har søkt om beskyttelse i Norge. I saker der barn følger med foreldre, vil i utgangspunktet foreldrene som barnets verger ivareta barnets interesser. Medfølgende barn i asylsaker kan ha et selvstendig grunnlag for beskyttelse, hvilket i så fall må belyses gjennom UNEs saksbehandling.
• Barn som referansepersoner: For eksempel saker der mor/far ønsker familiegjenforening med barn som bor i Norge.
• Barn som berørte familiemedlemmer: For eksempel barn av mor/far som kan bli utvist.
• Barn som barn: Barns rettigheter og plikter i utlendingssaker vil delvis bero på hvilken rolle de har i saken (om de selv er part, referanseperson eller berørt familiemedlem). Uansett er alle mindreårige omfattet av barnekonvensjonen og har rettigheter i kraft av å være berørte mindreårige. Barn har bl.a. en rett til å bli hørt i forbindelse med saksbehandling som angår barnet, jf. barnekonvensjonen art 12.
• Barn i UNEs saker vil både befinne seg i Norge og utlandet, noe som kan ha betydning for saksbehandlingen og hvordan barnets rett til å bli hørt rent praktisk kan gjennomføres.
2. Regler som gir barn rett til å uttale seg
Det fremgår av barnekonvensjonen art. 12 at alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, fritt skal kunne få gi uttrykk for disse synspunktene i alle forhold som vedrører barnet. Barnet skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet.
Iht. utlendingsloven § 81 første ledd skal utlendingen i saker etter utlendingsloven §§ 28 og 73, samt i saker om bort- og utvisning eller tilbakekall av gitt tillatelse, gis mulighet til å fremlegge sine synspunkter på et språk utlendingen kan kommunisere forsvarlig på. I saker om bortvisning, utvisning, tilbakekall av gitt tillatelse eller tilbakekall av oppholdsdokumenter, og når en utlending påberoper seg å være flyktning, har utlendingen rett til fullmektig, jf. forvaltningsloven § 12, og rettshjelp, jf. utlendingsloven § 92. Som regel vil klageren (også mindreårige) ha en advokat som UNE kan forholde seg til i nevnte type saker.
Etter utlendingsforskriften § 17-3 skal barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, informeres og gis anledning til å bli hørt før det treffes avgjørelse i saker som vedrører dem etter utlendingsloven.
Utlendingsforskriften §§ 17-4 og 17-5 gjelder samtaler med barn i hhv. saker om beskyttelse og familieinnvandring. Se pkt. 6 og 7 nedenfor.
Etter forvaltningsloven § 17 første ledd skal forvaltningsorganet påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. Etter fvl § 17 annet ledd har en person som er å anse som part i en sak rett til å uttale seg om opplysninger som er innkommet om parten selv, og om andre opplysninger av vesentlig betydning for saken.
I utgangspunktet vil barnets partsrettigheter bli utøvd via vergen. Barn har en selvstendig rett til å bli hørt. Denne retten gjelder selv om vergen eller foreldrene motsetter seg at barnet høres. Dersom barnet ønsker det, og det er nødvendig for å ivareta barnets beste, kan barnet bli hørt uten foreldrenes/vergens samtykke eller tilstedeværelse – f.eks. ved at barnet møter i nemndmøte med setteverge, jf. pkt. 11 nedenfor. Barnet må også tillates å sende inn opplysninger selv eller via advokat uten foreldrenes/vergens medvirkning.
Ulike former for høring av barn:
Saksbehandlingen i UNE kan ivareta barnets rett til å bli hørt på flere måter:
• Barn i UNEs saker skal ha fått anledning til å gi uttrykk for sine synspunkter under UDIs saksbehandling i første instans, men barnets rett til å bli hørt vil i noen tilfeller bli ytterligere ivaretatt under klagebehandlingen i UNE.
• Barnet kan bli hørt muntlig eller skriftlig.
• Barnet kan bli hørt direkte eller gjennom foreldre, verge, advokat eller andre som kan uttale seg på vegne av barnet.
Nedenfor gis nærmere retningslinjer om når barn bør høres av UNE og på hvilken måte.
3. Regler om partens ansvar for eller plikt til å gi opplysninger
Bestemmelsene nevnt i pkt. 2 gir barnet en rett, men ikke en plikt, til å uttale seg. For helhetens skyld påpekes at det også finnes regler som kan innebære at den som er part i en sak etter utlendingsloven vil ha et ansvar for, og undertiden en plikt til, å gi opplysninger, bl.a. som et bidrag til å avklare om vilkårene for en søkt tillatelse er oppfylt. Utlendingens opplysningsplikt reguleres ikke i disse retningslinjene, men i det følgende gis likevel informasjon om sentrale regler som gjelder generelt i utlendingssaker, ikke kun for saker med barn.
Den som søker beskyttelse plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhenting av nødvendige opplysninger, jf. utlendingsforskriften § 93 fjerde ledd. Om nødvendig må UNE veilede klageren om regelverket og hvilke eventuelle dokumentasjon eller informasjon som er mangelfull.
Etter utlendingsforskriften § 16-13 om gjennomføring av nemndmøte med personlig fremmøte, skal utlendingen avgi forklaring, besvare eventuelle spørsmål fra nemnda og kan pålegges å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. utlendingsloven § 83 første ledd.
Etter utlendingsloven § 83 annet ledd har utlendinger plikt til å medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Etter forskriftens § 17-7 første ledd kan utlendingsmyndighetene bl.a. pålegge utlendingen å gi opplysninger om forhold som har tilknytning til utlendingens identitet, legge fram visse dokumenter, innhente/medvirke til å innhente opplysninger som kan bidra til å avklare identiteten, delta i språkanalyse mv.
Overtredelse av ovennevnte bestemmelser kan være straffbart, jf. utlendingsloven § 108. Videre oppstiller utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav c) straffansvar for den som forsettlig eller grovt uaktsomt gir vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i sak etter loven. Falsk forklaring kan også i visse tilfeller rammes av straffeloven § 166. Etter straffeloven § 46 kan ingen straffes for handlinger de begikk før de fylte 15 år.
Hvis en part/dennes representant gir mangelfulle eller uriktige opplysninger, til tross for at UNE har overholdt utrednings- og informasjonsplikten, jf. fvl § 17, kan for øvrig en konsekvens bli at det ikke er dokumentert eller sannsynliggjort at vilkårene for å ta klagen over UDIs vedtak til følge er oppfylt.
4. Forvaltningens undersøkelsesplikt
Etter forvaltningsloven § 17 har forvaltningen plikt til ”å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes”. Utlendingsdirektoratet som førsteinstans vil ha ansvar for å innhente den nødvendige informasjon vedrørende barns forhold, og herunder foreta eventuelle samtaler med barnet.
For å sikre barnets rett til å bli hørt må barnet være informert. Slik informasjon skal være gitt under førsteinstansbehandlingen, jf. UDIs rundskriv 2010-075 om retningslinjer for høring av medfølgende barn om beskyttelse pkt. 3, og rundskriv 2010-043 om høring av barn i utlendingssaker – unntatt asylsaker pkt. 3.1.
I forbindelse med klagebehandlingen må UNE, ved gjennomgang av saken, påse at direktoratet har oppfylt sin utredningsplikt, og at barnet er informert om retten til å bli hørt. Hvis barnets rett til å bli hørt ikke er ivaretatt under UDIs saksbehandling, må UNE vurdere om saken bør returneres til UDI for ytterligere saksbehandling der. Videre har UNE ansvar for at forvaltningslovens og utlendingslovens/forskriftens saksbehandlingsregler følges under vår saksbehandling. I den forbindelse kan det være nødvendig å foreta saksbehandlingsskritt for ytterligere å ivareta barnets rett til å bli hørt samt å sikre sakens opplysning, f.eks. ved å informere om barnets rett til å bli hørt og innhente ytterligere opplysninger om forhold vedrørende barn som er omfattet av en sak.
Utgangspunktet for saksbehandlingen i UNE er de opplysninger som allerede er innkommet i forbindelse med behandlingen i førsteinstans. Videre må UNE som utgangspunkt kunne legge til grunn at barnets foreldre/verge eller advokat vil innsende opplysninger som de mener kan ha betydning for saken.
UNE må likevel foreta en konkret vurdering av om ytterligere opplysninger om barnet bør innhentes. Relevante momenter som kan tale for at ytterligere opplysninger innhentes, er bl.a. om:
• Tiden som har gått siden de sist mottatte opplysningene tilsier at forhold vedrørende barnet kan ha endret seg.
• Den foreliggende informasjon reiser tvil om hvilke faktiske forhold knyttet til barnet som skal legges til grunn for et vedtak.
• UDI ikke har oppfylt sin utredningsplikt.
Innhenting av ytterligere opplysninger bør vurderes blant annet dersom det er tvil om faktiske forhold av betydning for barns tilknytning til Norge, jf. forskriften § 8-5 om at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38.
Dersom sekretariatet/nemndleder mener at saken ikke er tilstrekkelig opplyst når den tas til behandling eller barnet bør gis en ny mulighet til å bli hørt - og saken ikke returneres UDI - skal ytterligere informasjon, så langt det lar seg gjøre, innhentes skriftlig gjennom barnets/familiens advokat. Dette gjelder særlig ved innhenting av ytterligere opplysninger om barnets helse, skolegang og fritidsaktiviteter. UNE har en standardmal, som kan tilpasses den enkelte sak, for innhenting av opplysninger skriftlig. Malen er tilgjengelig i DUF.
Det kan likevel bli aktuelt å belyse saken muntlig under klagebehandlingen i UNE. I tillegg til å klarlegge eventuelt beskyttelsesbehov for barn som er omfattet av en asylsak, vil bl.a. informasjon om barnets omsorgssituasjon i hjemlandet eller Norge, barnets sosiale tilknytning til Norge og hvilke konsekvenser et vedtak kan få for barnet, kunne ha betydning når UNE skal avgjøre en utlendingssak.
Som utgangspunkt vil barnets rett til å bli hørt kunne bli ivaretatt gjennom skriftlighet. Som regel vil muntlig høring av barn, i UNE, være mest aktuelt i forbindelse med at saken avgjøres i nemndmøte med personlig fremmøte av klager/barn. Det er likevel ikke noe rettslig til hinder for at en klager, herunder barn, høres muntlig i et møte i UNE utenfor et nemndmøte, jf. fvl § 11 d. Det er imidlertid lite praktisk for UNE å legge til rette for denne muligheten i en større skala. Det vises til at saksbehandlingen i UNE som utgangspunkt er skriftlig, at saker med vesentlige tvilsspørsmål avgjøres i nemndmøter der også barn vil kunne gi opplysninger og at barn skal ha blitt hørt under saksbehandlingen i UDI. Hvis behovet for å tilby en samtale med barnet skyldes at barnet ikke ble tilstrekkelig hørt under UDIs saksbehandling, bør saken eventuelt returneres UDI. Hvis en samtale skal gjennomføres i UNE utenfor nemndmøterammen, vil pkt. 12-14 nedenfor om nemndmøter kunne følges så langt det passer.
5. Enslige mindreårige asylsøkere (EMA)
En enslig mindreårig asylsøker er en asylsøker under 18 år, uten foreldre eller andre med foreldreansvar i Norge.
UDI har allerede gjennomført et intervju av den mindreårige som asylsøker, jf. forskriftens § 17-2, og den mindreårige vil også ha fått uttale seg gjennom klage via advokat.
Barnets rett til å bli hørt skal dermed ha blitt ivaretatt før saken underlegges behandling i UNE, og UNE vil i så måte se hen til de opplysninger om barnet som fremkommer av saken. Ved behov kan UNE be om ytterligere opplysninger, i utgangspunktet via advokat. Dersom klagen over UDIs vedtak i asylsak avgjøres av nemndmøte, gis som hovedregel personlig fremmøte, jf. utlendingsloven § 78 femte ledd. Etter forskriftens § 16-12 tredje ledd, som også gjelder når klageren er en enslig mindreårig asylsøker, kan det gjøres unntak fra adgangen til personlig fremmøte dersom:
• utlendingens fremstilling av faktum er lagt til grunn;
• det ikke er tvil om faktum eller
• nemndleder anser det åpenbart at personlig fremmøte ikke vil ha betydning for avgjørelsen av saken, jf. forskriftens § 16-12 tredje ledd.
Personlig fremmøte i nemndmøte omhandles videre i pkt. 10 nedenfor.
6. Medfølgende barn i saker om beskyttelse
Denne gruppen består av barn som ankommer Norge sammen med foreldre som søker beskyttelse.
Etter utlendingsforskriften § 17-3 skal medfølgende barn ha blitt hørt av UDI. Som regel skal UDI ha gjennomført en samtale iht. forskriftens § 17-4 annet ledd. Videre kan barnets foreldre ha gitt opplysninger om barnets situasjon. Barnets rett til å bli hørt skal dermed ha blitt ivaretatt før saken underlegges behandling i UNE, og UNE vil i så måte se hen til de opplysninger om barnet som fremkommer av saken. Ved behov kan UNE be om ytterligere opplysninger, i utgangspunktet via advokat.
Hvis saken skal avgjøres i nemndmøte, må nemndleder ta stilling til hvilken rolle barnet har i saken, og hva som kan bli avklart ved at barnet gis adgang til å møte personlig i et nemndmøte. Herunder må nemndleder vurdere om det som skal avklares vil kunne få betydning for sakens utfall. Det vises i denne forbindelse til pkt. 13 om hva man kan samtale med barn om i et nemndmøte, og at formålet med samtalen er å få fram opplysninger om barnets forhold, ikke etterprøve foreldrenes asylgrunnlag. Selv om det er ønskelig at barnet møter personlig, må nemndleder vurdere om det foreligger omstendigheter som tilsier at barnet likevel ikke bør gis adgang til dette, jf. pkt. 10 nedenfor.
7. Barn i saker om familieinnvandring
7.1. Generelt
Utlendingsforskriften § 17-3 om høring av barn gjelder i alle saker etter utlendingsloven. Videre har forskriftens en særskilt bestemmelse om tilbud om samtale med barn i saker om familieinnvandring, jf. forskriftens § 17-5. Etter bestemmelsen kan det gjøres unntak fra plikten til å tilby samtale dersom gjennomføring av en samtale er åpenbart unødvendig. UDIs saksbehandling i første instans skal ivareta disse reglene, og barnet skal derfor ha blitt gitt mulighet til å bli hørt før saken eventuelt kommer til UNE som klagesak.
I UDIs rundskriv 2010-043, som ikke er bindende for UNE, er det videre oppstilt en minimumsstandard som direktoratet mener kan anses tilstrekkelig i visse saker om familieinnvandring som omfatter barn. Med minimumsstandard mener UDI at den som tar i mot søknaden orienterer barnet eller foreldre/foresatte om at barnet har mulighet til å uttale seg, og påfører søknadsskjemaet at slik informasjon er gitt. Møter barnet personlig skal barnet orienteres, jf. rundskrivets pkt. 6.1.2.
UNE må vurdere om hensynet til barns rett til å bli hørt eller sakens opplysning tilsier at UNE innhenter supplerende informasjon om barnets situasjon og forhold av betydning for utfallet av klagen, jf. pkt. 2 og 4 ovenfor. Hvis utfallet av klagesaken er åpenbart, vil det som regel ikke være nødvendig for UNE å initiere høring av barn utover høringen som fant sted i førsteinstans. Hvis barnet befinner seg på et vanskelig tilgjengelig eller ukjent sted i utlandet kan høring av barnet direkte, særlig ved en samtale, vise seg vanskelig å gjennomføre. Når barn skal høres i en slik situasjon må derfor skriftlig høring via foreldre/verge/advokat vurderes. Barnet og dets foreldre/verge/advokat kan uansett på ethvert tidspunkt av saksbehandlingen sende inn opplysninger som de mener kan være av betydning for saken, herunder om forhold vedrørende barnet.
7.2 Barn som referanseperson i sak om familieinnvandringstillatelse
Denne gruppen består av barn som noen søker om å bli gjenforent med. Barnet, som har oppholdstillatelse, er dermed en ”herboende referanse”.
I denne type saker kan forhold vedrørende barnet ha blitt belyst i forbindelse med at barnet ble gitt oppholdstillatelse i Norge, for eksempel gjennom asylintervju av en enslig mindreårig asylsøker. Informasjon fra den tidligere saken kan derfor være relevant i forbindelse med en etterfølgende sak om familieinnvandringstillatelse med barnet som referanseperson. Uavhengig av hvilke opplysninger om barnet som er fremkommet tidligere, har barnet en rett til å bli hørt også i anledning en senere sak om familieinnvandring. Saksbehandlingen i UDI skal ivareta barnets rett til å bli hørt. UNE vil derfor se hen til den informasjon som har fremkommet under saksbehandlingen i første instans og i en klage. UNE må vurdere konkret om (ytterligere) høring bør foretas under klagebehandlingen, og da fortrinnsvis ved innhenting av skriftlig tilleggsinformasjon via foreldre/verge/advokat.
Sakstyper er bl.a.:
• Foreldre som bor sammen med og har foreldreansvar for norsk barn ønsker familieinnvandringstillatelse med barnet: Her vil barnets rett til å bli hørt i utgangspunkt kunne anses ivaretatt ved at foreldrene, som barnets primære omsorgspersoner, ved saksbehandlingen i første instans blir informert om barnets rett til å bli hørt og med mulighet til å gi opplysninger.
• Foreldre ønsker familieinnvandringstillatelse på grunnlag av samvær med barn: Foreldrene vil på visse vilkår ha en rett til oppholdstillatelse. Barnet har uansett en rett til å bli hørt. Informasjon fra barnet kan ha betydning for om oppholdstillatelse kan gis selv om ikke alle vilkår for en tillatelse er oppfylt.
• Foreldre ønsker familieinnvandringstillatelse med barn som er gitt tillatelse som enslig mindreårig asylsøker (EMA): Foreldre til barn under 18 år med flyktningsstatus har i utgangspunktet rett til oppholdstillatelse. Barnet har likevel en rett til å bli hørt. Informasjon fra barnet kan bl.a. ha betydning for om gjenforening kan komme i konflikt med årsaken til at barnet fikk beskyttelse.
• Foreldre ønsker familiegjenforeningstillatelse med barn som er gitt tillatelse etter ul § 38: Her kan høring av barn være viktig for å avklare hva som er til barnets beste.
7.3 Barn som søker om familieinnvandringstillatelse
Som regel vil barn som søker familieinnvandringstillatelse befinne seg i utlandet, men søknaden vil kunne være fremsatt gjennom herboende forelder/slektning. Utlendingsforskriften § 17-3 om høring av barn gjelder i alle utlendingssaker, også der barnet befinner seg utenfor Norges grenser. Saksbehandlingen i UDI skal ivareta barnets rett til å bli hørt, bl.a. ved opplysninger fra referansepersonen i Norge, men også i noen tilfeller ved informasjon direkte fra barnet – for eksempel via norsk utenriksstasjon. Søknadsskjemaene om familieinnvandring har en egen rubrikk der utenriksstasjonen/politiet skal opplyse om barnet er informert om hva søknaden gjelder, om barnet er gitt anledning til å uttale seg og om det har vært gjennomført intervju/samtale med barnet. UNE må vurdere konkret om (ytterligere) høring bør foretas under klagebehandlingen, og da fortrinnsvis ved innhenting av skriftlig tilleggsinformasjon via foreldre/verge/advokat.
Sakstyper er bl.a.:
• Barn som er omfattet av sak om familieinnvandring med begge foreldre: Barnet har som hovedregel rett til tillatelse, og det tillegger foreldreansvaret å avgjøre hvor barnet skal bo. Her vil barnets rett til å bli hørt i utgangspunkt kunne anses ivaretatt ved at foreldrene, som barnets primære omsorgspersoner, under saksbehandlingen i første instans blir informert om barnets rett til å bli hørt og med mulighet til å gi opplysninger.
• Barn med sak om familieinnvandring med en forelder i Norge: Barnet har på visse vilkår rett til tillatelse med mindre hensynet til barnets beste taler i mot. Videre må samtykke fra den andre forelderen foreligge, men unntak kan bl.a. gjøres dersom særlige grunner tilsier at oppholdstillatelse uansett bør gis. Høring av barn kan ha betydning for å belyse nevnte forhold og barnets relasjon til begge foreldrene og eventuelle andre voksenpersoner som forelderen i Norge bor sammen med.
• Barn med sak om familieinnvandring med fosterforeldre i Norge: Høring av barn kan bl.a. være viktig mht. om det foreligger sterke menneskelige hensyn, bl.a. ved å få klarhet i barnets omsorgssituasjon før og etter at referansepersonen reiste til Norge. Hvis det ikke fra saksbehandlingen i UDI har fremkommet om barnet vet at referansepersonen i Norge ikke er biologisk forelder, bør UNE søke dette avklart. Barnet bør ikke få informasjon om dette gjennom UNEs vedtak.
• Barn uten foreldre i hjemlandet med sak om familieinnvandring med slektning i Norge: Høring av barnet kan bl.a. ha betydning for å belyse barnets situasjon i hjemlandet og forholdet til omsorgspersonen i Norge, og om det foreligger et grunnlag for oppholdstillatelse.
7.4 Saker der utlendingsloven § 40 femte ledd er et aktuelt vurderingstema
Høring av barn kan gi informasjon av betydning for å vurdere om det er mest sannsynlig at søker som faller inn under utlendingsloven § 40 femte ledd vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Bl.a. kan informasjon fra barnet belyse forholdet til personen forelderen bor/skal bo sammen med, situasjonen der barnet bor og hvordan hverdagen fortoner seg for barnet. UNE må vurdere konkret om saksbehandlingen i UDI tilstrekkelig har ivaretatt barnets rett til bli hørt og hensynet til sakens opplysning, eller om ytterligere høring bør foretas under klagebehandlingen i UNE.
8. Barn med tilknytning til saker om utvisning eller tilbakekall
Også disse sakene omfattes av utlendingsforskriften § 17-3 om høring av barn. Videre har forskriftens § 16-12 regler om personlig fremmøte i nemndmøte.
8.1 Foreldre av barn vurderes utvist eller tillatelse vurderes tilbakekalt
Når en forelder vurderes utvist eller oppholdstillatelse vurderes tilbakekalt er ikke barnet part i saken. En utvisning eller tilbakekall av tillatelse kan likevel få betydning for barnet ved at barnet enten vil bli skilt fra den utviste forelderen eller flytte fra Norge.
Hensynet til barnets beste kan tale mot utvisning, og vil som et grunnleggende hensyn veies mot andre hensyn som gjør seg gjeldende, herunder hvor alvorlig det aktuelle utvisningsgrunnlaget er. Barnets eventuelle syn på om en forelder bør få beholde en oppholdstillatelse og ikke utvises er ikke i seg selv avgjørende for forelderens utlendingssak. Barnets rett til å gi uttrykk for sine synspunkter er imidlertid ikke begrenset til forhold som har direkte betydning for utfallet av saken, og barnet skal derfor ikke avskjæres fra å fremme meninger. For UNE vil det være sentralt å belyse hvilke konsekvenser et tilbakekall av en oppholdstillatelse eller en utvisning kan få for barnet i det konkrete tilfellet. Forhold vedrørende barnet kan også ha betydning for utvisningstidens lengde.
UNE må vurdere om saksbehandlingen i UDI, og opplysninger i klagen tilstrekkelig har ivaretatt barnets rett til å bli hørt, eller om ytterligere høring bør finne sted under klagebehandlingen, fortrinnsvis ved innhenting av skriftlig tilleggsinformasjon via forelder/verge/advokat.
8.2 Utvisningssaken retter seg direkte mot barnet
Mindreårige som vurderes utvist er selv part i saken, og vil ha hatt mulighet til å uttale seg under saksbehandlingen i første instans, bl.a. gjennom et forhåndsvarsel om utvisning. Eventuell ytterligere høring av barnet i klageomgangen bør fortrinnsvis skje skriftlig via klagerens advokat/fullmektig. Hvis saken skal avgjøres i nemndmøte vurderes personlig fremmøte iht. utlendingsforskriften § 16-12 og IR 10-12-02 om adgangen til personlig fremmøte i nemndmøte og stornemnd.
8.3 Saker om opphevelse av innreiseforbud
Forhold vedrørende barnet, særlig endrede og uforutsette omstendigheter etter at utvisningsvedtaket ble truffet, kan ha betydning for om et innreiseforbud skal oppheves. Barns rett til å bli hørt skal ivaretas under UDIs saksbehandling i første instans, og UNE må vurdere konkret om ytterligere høring bør foretas under klagebehandling i UNE, hvilket fortrinnsvis bør skje skriftlig via forelder/verge/fullmektig.
9. Saker om visum, reisedokument, fornyet oppholdstillatelse, permanent oppholdstillatelse eller oppholdstillatelse på annet grunnlag enn familieinnvandring
Også disse sakene omfattes av utlendingsforskriften § 17-3 om høring av barn. Videre har forskriftens § 16-12 regler om personlig fremmøte i nemndmøte. Barns rett til å bli hørt skal ivaretas under saksbehandlingen av UDI i førsteinstans, og fortrinnsvis skje ved at foreldre/foresatte blir informert om uttaleretten.
Selv om barnets rett til å bli hørt skal ha blitt ivaretatt under UDIs behandling av saken i første instans, må UNE vurdere om ytterligere høring bør skje under klagesaksbehandlingen, hvilket i tilfelle fortrinnsvis bør skje skriftlig via foreldre/fullmektig.
Dersom foreldre søker visum for å besøke barn bør barnet gis mulighet til å bli hørt direkte eller via herboende omsorgsperson, ikke bare ved opplysninger fra den forelder som søker om visum. Videre kan visum nektes dersom det er sannsynlig at søkeren eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet, jf. utlendingsloven § 10 femte ledd. I saker hvor bestemmelsen kan være aktuell bør barnet gis mulighet til å bli hørt på andre måter enn via den som eventuelt vil kunne mishandle eller grovt utnytte barnet.
10. Når skal barn høres i nemndmøte?
10.1 Generelt
Som det fremgår ovenfor kan barns rett til å bli hørt bli ivaretatt på flere måter; skriftlig eller muntlig, direkte med barnet eller via omsorgspersoner/andre som representerer barnet. Hvorvidt et barn skal innkalles til et nemndmøte kan bero både på reglene om personlig fremmøte i nemndmøte og reglene om høring av barn.
På bakgrunn av de opplysninger som fremkommer i saken tar nemndleder stilling til spørsmålet om avgjørelsesform. Dersom det besluttes at saken skal behandles i nemndmøte, avgjør nemndleder spørsmålet om hvorvidt det er behov for personlig fremmøte. I asylsaker som avgjøres i nemndmøte skal som hovedregel utlendingen gis anledning til å møte. Hvorvidt et barn i en konkret sak skal gis anledning til å møte personlig i nemndmøte, herunder om det er grunnlag for unntak fra hovedregelen om personlig fremmøte i asylsaker, beror på en skjønnsvurdering etter nærmere oppstilte kriterier, jf. utlendingsloven § 78 femte ledd, forskriftens § 16-12 og IR 10-12-02 om adgangen til personlig fremmøte i nemndmøte og stornemnd. Videre vil hensynet til barnets beste, jf. barnekonvensjonen art. 3 nr. 1, være et grunnleggende hensyn også ved spørsmålet om personlig fremmøte i nemndmøte.
Innenfor gjeldende rettslige rammer må nemndleder derfor vurdere om det foreligger omstendigheter som tilsier at barnet bør eller ikke bør innkalles til et nemndmøte. I det følgende oppstilles noen punkter som nemndleder bør ha tenkt igjennom før beslutningen fattes:
10.2 Momenter ved vurderingen av om barn skal innkalles til nemndmøte
a) Barnets alder og modenhet
Etter barnelova § 31 annet ledd skal barn som er fylt 7 år få si sin mening før det blir tatt avgjørelse om personlige forhold for barnet. Utlendingsforskriften § 17-3 gir anvisning på at barn som er fylt 7 år og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å bli hørt før det treffes avgjørelse, jf. også forskriftens § 17-3 om samtale med barn i asylsaker og § 17-5 om tilbud om samtale med barn i saker om familieinnvandring. Som det fremgår ovenfor skal barns rett til å bli hørt ivaretas under UDIs saksbehandling, og barn kan også bli hørt skriftlig, ikke bare muntlig. Som utgangspunkt bør barn under 7 år ikke innkalles til nemndmøte. Eventuell ytterligere ivaretakelse av barnets rett til å bli hørt bør derfor skje skriftlig. For barn mellom 7 og 12 år bør det særlig ses hen til om barnets modenhet taler for at barnet blir hørt skriftlig via verge eller advokat fremfor muntlig i nemndmøte. Nemndleder bør særlig ta hensyn til uttalelser/anbefalinger fra personer som kjenner barnet eller som har særskilt kompetanse til å vurdere om barnet kan møte. Dette kan være personer med barnefaglig kompetanse, psykologer, leger eller lærere. Også advokatens vurdering av barnet vil være av betydning. Når barnet er over 12 år vil alderen som regel ikke tale mot at barnet innkalles til nemndmøte.
b) Barnets egen holdning til det å møte personlig i nemndmøte
Når en sak skal avgjøres i nemndmøte med i utgangspunktet personlig fremmøte av barnet, har barnet en møterett, ikke en møteplikt. Dersom barnet har gitt klart uttrykk for at det ikke ønsker å møte i nemndmøte, bør det ikke innkalles til personlig fremmøte. Der barnet er part bør nemnda forsikre seg om at barnet og vergen/advokaten er informert om at formålet med personlig fremmøte vil være å belyse det anførte grunnlaget for søknaden, for eksempel om beskyttelse, og barnets situasjon i Norge. Hvis det er grunn til tvil om hva barnet ønsker, bør barnet gis anledning til å møte slik at barnet deretter kan foreta et valg om fremmøte. Hvis barnet ikke vil møte bør informasjon om barnets forhold innhentes skriftlig, jf. pkt. 4.
c) Foreldrenes/vergens/hjelpevergens holdning
Er foreldrene opplyst å være forsvunnet eller døde, blir det oppnevnt en hjelpeverge i første omgang, som senere kan bli utnevnt til verge, jf. pkt. 11 nedenfor.
Foreldrene eller verge/hjelpeverge forutsettes å ivareta barnets tarv, men barnets rett til å bli hørt beror ikke på om foreldrene eller verge/hjelpeverge samtykker i at barnet blir hørt. Foreldrene eller verge/hjelpeverge kan imidlertid ha et begrunnet syn på om høring av barnet bør skje skriftlig istedenfor ved et eventuelt fremmøte i nemndmøte. Hvis foreldrene eller vergen/hjelpevergen motsetter seg at barnet blir hørt gjennom en samtale, må UNE derfor få klarlagt foreldrenes eller vergens/hjelpevergens begrunnelse for dette, og om barnet istedenfor bør høres ved innsending av skriftlig informasjon. Dersom barnet ønsker det og det er nødvendig for å ivareta barnets beste, kan UNE gjennomføre en samtale med barnet selv om foreldrene eller vergen/hjelpevergen ikke samtykker. Det kan også gjennomføres en samtale uten at foreldrene eller vergen/hjelpevergen tillates å være til stede.
Hvis barnet ikke uttrykker et ønske om noe annet, bør en av foreldrene eller verge/hjelpeverge eller andre som utøver foreldreansvaret være til stede under samtalen med barnet.
Dersom foreldrene eller vergen/hjelpevergen ikke ønsker at barnet skal møte i nemndmøte, skal nemndleder notere dette på saken.
d) Sakens opplysning/eget asylgrunnlag
Hvis det foreligger opplysninger om at medfølgende barn kan ha et eget grunnlag for beskyttelse uten at forholdet synes tilstrekkelig opplyst, taler dette for at barnet blir hørt i nemndmøte. I slike tilfeller bør det videre vurderes om saken bør returneres UDI for eventuell ytterligere saksbehandling og nytt vedtak der før saken eventuelt senere avgjøres som klagesak i UNE.
11. Oppnevning av hjelpeverge/setteverge
Verge for mindreårige er den eller de som har foreldreansvaret, jf. vergemålsloven § 3. Antas barnets foreldre/verge ikke å kunne ivareta barnets tarv, oppnevnes en hjelpeverge, jf. vergemålsloven § 16. Enslige mindreårige asylsøkere får derfor oppnevnt hjelpeverge. Dersom vergen/hjelpevergen er inhabil oppnevnes en setteverge, jf. vergemålsloven § 15. Verge/hjelpeverge/settverge oppnevnes av overformynderiet/skifteforvalteren i kommunen der barnet bor, jf. vergemålsloven § 14.
Dersom barnet ikke har foreldre/verge/hjelpeverge eller foreldre/verge/hjelpeverge er inhabil eller må antas ikke å kunne ivareta barnets tarv, kontakter UNE v/sekretariatet overformynderiet i den kommunen som barnet bor for å få oppnevnt hjelpeverge/setteverge.
Dersom det besluttes at enslig barn uten foreldre gis anledning til å møte personlig i nemndmøte, skal nemndleder avklare om vergen/hjelpevergen er i slekt med barnet. Hvis det fore¬ligger slektskapsforhold eller forhold som kan tyde på at det foreligger en interessekonflikt mellom vergen/hjelpevergen og barnet, gjøres overformynderiet i den kommunen barnet bor oppmerksom på dette, og det anmodes om at det blir oppnevnt setteverge for å ivareta barnets tarv under nemnd¬møtet. Settevergen bør være en person i barnets nærmiljø som barnet har tillit til.
Hvis et barn ikke ønsker at foreldrene eller verge/hjelpeverge skal være til stede, bør det likeledes oppnevnes en setteverge for gjennomføringen av samtalen.
Kontakten med overformynderiet bør skje skriftlig per brev, og eventuelt om nødvendig følges opp telefonisk i etterkant.
Dersom en sak skal avgjøres i nemndmøte med personlig fremmøte må også vergen/hjelpevergen innkalles. Sekretariatet/saksbehandler varsler i så fall INKA om dette.
12. Den praktiske gjennomføring der det er bestemt at barn skal gis adgang til å møte personlig for å avgi forklaring i nemndmøte
Forskriftens § 16-13 omhandler gjennomføring av nemndmøte med personlig fremmøte. Når barn skal høres i nemndmøte må nemnda videre ta hensyn til barnets modenhet og legge til rette for en trygg samtalesituasjon mv., jf. nedenfor.
Forberedelser
Barnet og dets verge/hjelpeverge og eventuelle advokat blir på vanlig måte innkalt til nemndmøtet gjennom INKA. Informasjonsskriv sendes ut i forkant. Se vedlegg.
Også i tilfeller der et medfølgende barn ønskes hørt i nemndmøte samtidig med foreldrene, innkalles barnet gjennom INKA.
Gjennomføring
Vanligvis vil en av foreldrene eller en som utøver foreldreansvaret være til stede under samtalen med medfølgende barn. Barnekonvensjonen artikkel 12 gir barnet en rett til å uttrykke seg fritt. Hvis barnet ikke ønsker at foreldrene skal være tilstede, bør det oppnevnes en setteverge for gjennomføringen av samtalen, jf. pkt. 11 ovenfor.
Nemndleder avgjør om samtalen med barnet skal finne sted før eller etter at foreldrene forklarer seg om sine saker i nemndmøtet. Enten foreldrene er til stede under samtalen eller ikke, må også foreldrene under sine forklaringer inviteres til å gi opplysninger om barnets situasjon og forhold som berører barnet.
Som utgangspunkt er det nemndleder som gjennomfører samtalen med barnet. Sett hen til barnets alder/modenhet og andre momenter i saken, vil det i noen saker kunne være aktuelt at også nemndmedlemmene og sekretariatets representant gis anledning til å stille spørsmål til barnet. Både hvem som bør stille spørsmål og tema for spørsmålene bør avtales av nemnda på forhånd. Barnet skal ikke utsettes for avhør, men delta i en samtale.
Nemndleder bør innledningsvis forklare barnet hva som skal skje under nemndmøtet og hvorfor man ønsker en samtale med barnet. Formålet er å opplyse saken best mulig med hensyn til forhold som vedrører barnet. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at barnet ikke trenger å svare dersom det selv ikke ønsker det.
Samtalen med barnet bør ikke vare mer enn én time, og det bør tas en pause etter 30 minutter.
Dersom foreldre/familiemedlemmer også skal møte personlig for nemnda, må barnet gå ut mens disse forklarer seg.
13. Hva man kan samtale med barn om i et nemndmøte
For alle barn som møter i nemndmøte skal formålet med samtalen være å få fram opplysninger om barnets eget forhold. Formålet er, for medfølgende barn i asylsaker, ikke å etterprøve foreldrenes forklaringer om deres asylgrunnlag mv. Dersom barnet uforvarende gir opplysninger som viser seg å være i strid med foreldres asylforklaring, skal samtalen med barnet ikke søke å belyse disse forhold nærmere. I departementets høringsbrev til ny utlendingsforskrift fremgår forøvrig at ”Barnets forklaring må ikke alene benyttes som grunnlag for å avslå familiens asylsøknad.” Beroende på hvordan foreldrenes saker er opplyst kan det eventuelt være aktuelt å foreta grundigere undersøkelser i deres saker.
Nemndleder tar utgangspunkt i de opplysninger som allerede er fremkommet i saken. Nemndleder må styre unna spørsmål som kan bidra til at barnet kommer i en pressituasjon mht. lojalitet til foreldrene og innholdet i barnets forklaring.
Ut fra et barnepsykologisk synspunkt kan det samtales om alt som barnet vil snakke om, men man må være forsiktig med å komme inn på spesielt følsomme forhold, f.eks. overgrep mot mor, fars deltakelse i krigshandlinger o.l. Man må særlig være oppmerksom på at det kan være en påkjenning for barnet å gi opplysninger flere ganger om dramatiske opplevelser.
Nemndleder må være oppmerksom på kulturelle forskjeller og barns forskjellige oppfatninger av det å komme til en slik samtale. Barn kan også ha vanskelig for å angi tid, sted og hendelser.
Hvis det under samtalen fremkommer nye opplysninger som tilsier at barnet kan ha blitt utsatt for overgrep eller barnet viser en følelsesmessig reaksjon, må nemndleder vurdere konkret om disse forhold tilsier en oppfølgning fra UNEs side; for eksempel om foreldre, verge eller advokat bør orienteres (hvis disse ikke er tilstede under samtalen), eller barnevernet varsles, jf. også pkt. 14 nedenfor.
Ytterligere informasjon om samtaler med barn kan finnes i kapittel 6 i veileder Q-15/2004 fra Barne- og familiedepartementet, tilgjengelig på www.regjeringen.no.
14. Varslingsplikt til barnevernstjenesten
Etter utlendingsforskriften § 17-6, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd, har utlendingsmyndighetene plikt til å gi opplysninger til kommunenes barneverntjeneste uten hinder av taushetsplikt dersom det ved behandlingen av saker som vedrører barn, fremkommer opplysninger som gir grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når barnet har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Se IR 10-13-02 om plikt til å varsle barnevernstjenesten – bekymringsmelding.
15. Synliggjøring i vedtak
Opplysninger som barnet gir i en eventuell samtale i nemndmøte skal nedtegnes skriftlig, jf. forskriftens § 17-4 fjerde ledd og § 17-5 annet ledd. Hvorvidt barnet er hørt, og essensen i de opplysninger som er fremkommet om barnet og som er relevante for saken, bør fremgå av vedtaket. Dersom barnet ikke er hørt bør en kort begrunnelse for dette gis i vedtaket. Videre bør UNEs vurderinger knyttet til barnet fremgå tydelig i vedtaket, herunder forholdet til barnekonvensjonen art. 3 om at barnets beste er et grunnleggende hensyn. Dersom det under samtalen med barnet, uten at det har vært meningen med samtalen, fremkommer opplysninger som strider mot opplysninger gitt av andre som har uttalt seg i saken, og dermed kan stille barnet i en vanskelig situasjon, bør ikke dette synliggjøres i vedtaket.
Terje Sjeggestad
direktør