Formål:

Gi veiledende retningslinjer, basert på UNEs praksis, om hvor grensen går mellom helseanførsler som alene kan gi grunnlag for opphold og helseanførsler som kan være et moment i en helhetsvurdering.

Innledning
Krav til dokumentasjon -- helseerklæring
De rettslige rammene for vurderingen
Krav til lidelsens alvorlighetsgrad -- terskelvurderingen
Behandlingstilbudet i hjemlandet og i Norge
Helhetsvurderingen i asylsaker
Sykdom hos barn
Begrensninger i tillatelser mv.

Les også: Sosial- og helsedirektoratets krav ifm utstedelse av attester, helseerklæringer o.l.

Forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. (2008)

1.  Innledning

I henhold til personopplysningsloven er helseopplysninger sensitive personopplysninger. Lovens § 13 krever sikring av disse opplysningene i forhold til konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet. Det innebærer for eksempel at helseopplysninger må behandles på en slik måte at uvedkommende ikke får tilgang til dem. Det vises for øvrig til IR-10-11-01.

Helsemessige forhold anføres som grunnlag for opphold i et meget stort antall utlendingssaker, både i forbindelse med behandlingen i første instans, under klagebehandlingen og ikke minst i omgjøringsanmodninger.

Utgangspunktet ved behandlingen av sakene er at helsemessige forhold i seg selv ikke gir grunnlag for opphold.

Dersom en asylsøker ikke fyller vilkårene for anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd, vurderes anførsler som gjelder helsemessige forhold etter lovens § 38. Første ledd i § 38 fastsetter at det kan gis oppholdstillatelse når det foreligger ”sterke menneskelige hensyn” eller når utlendingen har ”særlig tilknytning til riket”. I asylsaker vil bestemmelsen primært være en beskyttelsesbestemmelse, jf. henvisningen til § 38 i § 28 sjuende ledd. Opphold i medhold av bestemmelsen blir gjerne omtalt som opphold på humanitært grunnlag.

For å avgjøre om det foreligger sterke menneskelige hensyn skal det i hht. utlendingsloven § 38 annet ledd foretas en totaltvurdering, og det kan bl.a. legges vekt på om: ”…b) det foreligger tvingende helsemessige forhold som gjør at utlendingen har behov for opphold i riket,…”.

Andre utlendingssaker med helseanførsler vil først og fremst være saker om familieinnvandring og utvisning. Førstnevnte saker gjelder særlig at foreldre som er i Norge på visum eller ni måneders-opphold, anfører helsemessige forhold som grunnlag for å søke varig opphold. Slike saker vil bli vurdert etter loven § 49. I utvisningssaker vil helseanførsler inngå i vurderingen av hvorvidt utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak, jf. lovens § 70.

For at man skal kunne vurdere de anførte helsemessige forholdene opp mot kriteriet ”sterke menneskelige hensyn”, bør helseproblemene være tilstrekkelig dokumentert, jf. pkt. 2. Vurderingen skjer innenfor visse rettslige rammer, jf. pkt. 3. Når de helsemessige forholdene er tilstrekkelig dokumentert, vurderes de i forhold til den terskel som er fastsatt gjennom praksis for når det har vært ansett aktuelt å gi tillatelse på dette grunnlaget, jf. pkt. 4. Et spørsmål som bør tas i betraktning, er behandlingstilbudet i hjemlandet og i Norge, jf. pkt. 5. Kriteriet ”sterke menneskelige hensyn” gir i utgangspunktet vide rammer for skjønnsutøvelsen og forutsetter at det foretas en konkret helhetsvurdering, jf. pkt. 6. Pkt. 7 gjelder sykdom hos barn. Dersom man mener at det er grunnlag for å gi tillatelse, bør det vurderes om tillatelsen bør begrenses, jf. pkt. 8.
  
Når det gjelder valget av avgjørelsesform i saker med anførsler om helsemessige forhold, vises det til IR-10-11-06 pkt. 2.4.

Nedenfor refereres det flere steder til ”praksis”, hvilket relaterer seg til praksis under utlendingsloven 1988, jf. daværende ul § 8 annet ledd. Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) pkt. 7.6.3.2 omhandler ”Saker som gjelder helsemessige forhold”. Departementet viser der til UNEs interne retningslinjer og at det av disse fremgår momenter som bør inngå i en helhetsvurdering i saker hvor helsemessige forhold påberopes. Utlendingsloven av 2010 og dens forarbeider har ikke gitt grunnlag for å realitetsendre UNEs interne retningslinjer. Nevnte kapittel i Ot.prp. nr 75 (2006-2007) vil imidlertid være en relevant rettskilde når lovens § 38 skal anvendes.

2.  Krav til dokumentasjon - helseerklæring

2.1 Helsepersonelloven og forskrift om helsepersonells attester, erklæringer o.l.

For at anførsler om helsemessige forhold skal tillegges vekt, bør de i utgangspunktet være dokumentert skriftlig ved oppdatert helseerklæring utstedt i Norge. Dette vil typisk kunne skje ved fremleggelse av helseerklæring fra psykiater, psykolog eller lege i samsvar med helsepersonellovens § 15, forskrift om helsepersonells attester, erklæringer o.l. § 4, samt rundskriv IS-9/2006 fra Sosial- og helsedirektoratet (se punkt 2.2).

Helsepersonellovens § 15 første ledd lyder:

”Den som utsteder attest, erklæring o.l. skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, erklæring o.l. skal være korrekt og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Attest, erklæring o.l. skal inneholde alle opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottageren og for formålet med attesten, erklæringen o.l. Helsepersonellet skal gjøre det klart dersom attesten, erklæringen o.l. bare bygger på en begrenset del av de relevante opplysningene helsepersonellet har. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6, skal ikke utstede attest, erklæring o.l.”

Forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. § 4 lyder:
”Attest, erklæring o.l. skal være så utfyllende og tydelige at formålet med attesten eller erklæringen oppfylles. Dersom helsepersonellet er i tvil om attesten eller erklæringens formål, eller hvilke opplysninger eller vurderinger attesten eller erklæringen skal inneholde, skal dette avklares.

Attest, erklæring o.l. skal blant annet inneholde følgende opplysninger dersom de er relevante og nødvendige for formålet:
a) Bakgrunn for attesten eller erklæringen, herunder formål og eventuelt mandat
b) Opplysninger om oppdragsgiver for eller mottaker av attesten eller erklæringen
c) Opplysninger om helsepersonellets relasjon til pasienten
d) Bakgrunnsopplysninger om pasienten, herunder identitet, bosted og nasjonalitet
e) Beskrivelse av rammene for eventuelle undersøkelser, herunder tid og sted for undersøkelser, bruk av tolk eller ledsagere
f) Beskrivelse av den dokumentasjon som ligger til grunn for attesten eller erklæringen, herunder redegjørelse for om dokumentasjonen har fremkommet fra helsepersonellets egne undersøkelser, fra pasientjournal, fra annet helsepersonell eller helseinstitusjon, om dokumentasjonen er innhentet fra eller fremlagt av pasienten eller andre
g) Beskrivelse av relevant helsetilstand og sykehistorie, herunder traumer, tidspunkt for debut, varighet, omfang, fysiske eller psykiske og sosiale følger hittil, tidligere uførhet, undersøkelser og behandling hittil, helseforhold før aktuell tilstand og medikamentbruk
h) Status presens, herunder funn ved samtale og klinisk undersøkelse
i) Supplerende undersøkelser som er gjennomført, herunder tester, prøver og strukturerte intervjuer o.l.
j) Vurderinger, herunder diagnoseangivelse i henhold anerkjent diagnosekodesystem
k) Konklusjon eller anbefaling, relatert til mandatet og med henvisning til relevante funn
l) Konsekvenser av vurderinger og konklusjon, herunder mulige eller anbefalte tiltak i form av behandling, oppfølgning eller ytterligere utredning og undersøkelser
m) Signatur og nødvendig kontaktinformasjon, herunder sted og tid for utferdigelsen av attesten eller erklæringen, helsepersonellets navn og stilling, underskrift eller elektronisk signatur
n) Vedlegg og annen dokumentasjon, herunder tidligere utredninger, epikriser, laboratoriefunn osv.

Attest, erklæring o.l. skal utformes på en slik måte at det er samsvar mellom attesten og erklæringens beskrivende del og de vurderinger som er foretatt, samt samsvar mellom vurderinger og konklusjon eller anbefaling.
Dersom det er knyttet tvil eller usikkerhet til attesten eller erklæringens faktiske grunnlag, vurderinger eller konklusjon, skal dette fremgå.”

Forskriften om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. har også andre bestemmelser som er relevante for utforming av helseattester, bl.a. § 7 om habilitet. På lovdata er det publisert egne merknader til forskriften. Både forskriften og merknadene er lagt ut på UNEtt under Fag/Retningslinjer – helseerklæringer.

2.2 Rundskriv IS-9/2006 fra Sosial- og helsedirektoratet

Rundskriv IS-9/2006 fra Sosial- og helsedirektoratet supplerer helsepersonelloven og forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l., og er lagt ut på UNEtt under Fag/Retningslinjer-helseerklæringer. Kapittel 7 har overskriften ”Attester/helseerklæringer o.l. til bruk i utlendingssaker”, og omfatter bl.a. hvilke forhold som bør belyses i attesten/helseerklæringen når pasient med asylsak opplyser å ha vært utsatt for tortur eller annen form for ekstrem belastning/traumatisering (pkt. 7.2.2). Pkt. 7.3 omhandler innholdet i attest/helseerklæring som skal benyttes for å begrunne anmodning om utsatt iverksettelse. I pkt. 7.2.3 er det for øvrig presisert at attester/helseerklæringer ikke skal inneholde uttalelser om behandlingsmulighetene i hjemlandet eller om hva avgjørelsen i utlendingssaker bør bli.

 2.3 Supplerende dokumentasjon

Ved tvil om hvorvidt anførslene er tilstrekkelig dokumentert, bør det innhentes ytterligere dokumentasjon, fortrinnsvis i form av helseerklæring fra spesialist. I brev til klageren/klagerens advokat bør det bes om at det fremlegges helseerklæring som er i overensstemmelse med de nevnte retningslinjene, samtidig som retningslinjene vedlegges. Dersom ikke særlige hensyn tilsier at det bør settes lengre frist, settes det en frist på 14 dager for å sende inn eventuell ny dokumentasjon. Fordi helseopplysninger er å anse som sensitive personopplysninger, jf. personopplysningslovens § 2, skal slik dokumentasjon ikke innhentes ved e-post. Det er utarbeidet et standardbrev som ligger blant UNEs maler.

3.  De rettslige rammene for vurderingen

3.1 Utlendingsloven § 38

§ 38 første ledd er en ”kan-bestemmelse”. Det er gitt nærmere regler i annet til fjerde ledd og forskriftens kapittel 8, jf. § 38 siste ledd.
I § 38 annet ledd er det gitt anvisning på hva det bl.a. kan legges vekt på ved vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn. Av fjerde ledd fremgår at det kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn og gitt eksempler på slike hensyn.

Det er gitt særskilte regler for barn. § 38 tredje ledd lyder:
”I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.”

Forskriftens § 8-5 lyder:

”Ved vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter lovens § 38, skal barns tilknytning til riket tillegges særlig vekt.”

Ut over disse bestemmelsene må det foretas en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering av om tillatelse skal gis. Bestemmelsen i § 38 første ledd må ikke brukes på en slik måte at det fører til uthuling eller omgåelse av andre bestemmelser i loven eller forskriften. Endringer i innvandrings- og flyktningpolitikken som bryter med tidligere hovedprinsipper, må først godkjennes av Stortinget, jf. lovens § 75 første ledd, og kan derfor ikke gjennomføres ved vedtak i enkeltsaker. I dette ligger at det vil kunne være i strid med loven å gi en oppholdstillatelse på bakgrunn av ett eller flere velferdshensyn som er felles for svært mange asylsøkere. Dette kan for eksempel være tilfellet hvis man gir oppholdstillatelse på grunnlag av at det i Norge er en bedre levestandard eller et bedre helsevesen enn i klagerens hjemland.

Det er sjelden at saker med helseanførsler er identiske, men utgangspunktet er at liknende saker behandles tilnærmet likt. UNEs praksis er imidlertid under kontinuerlig vurdering og utvikling. Ved behandlingen av en sak vil det måtte foretas et faglig skjønn over om praksis dekker det foreliggende tilfellet, og i så fall om denne praksisen bør opprettholdes, presiseres, justeres eller forlates. Når det treffes et vedtak som avviker fra gjeldende praksis, bør det av hensyn til behandlingen av liknende saker fremgå klart av begrunnelsen hvilke omstendigheter i saken som medførte avviket fra praksis. Tydelige begrunnelser vil bidra til å synliggjøre en eventuell praksisutvikling.

3.2 Utlendingsforskriften § 6-28

§ 6-28 første ledd lyder:

”Utlendinger som har tilbud om medisinsk behandling ved en behandlingsinstitusjon, kan få oppholdstillatelse i til sammen ett år. Det er et vilkår at utlendingen
a) har avtale med behandlingsinstitusjonen om å finansiere behandlingen med private midler eller offentlige midler fra hjemlandet, og
b) kan fremlegge bekreftelse fra behandlingsinstitusjonen på at behandlingen ikke skjer til fortrengsel for pasienter bosatt i Norge.”
Det har ikke vært meningen at personer som i hjemlandet lider av en sykdom de ønsker behandling for i Norge, men som ikke fyller vilkårene i § 6-28 første ledd, i stedet skal få opphold på grunnlag av anførsler om sykdom som nevnt i en søknad om beskyttelse. Det skilles i praksis mellom tilfeller der helseproblemer er en årsak til at klageren kom til Norge og søkte beskyttelse, og tilfeller der alvorlig sykdom har oppstått etter ankomst.
 
3.3 Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har truffet flere avgjørelser der helsemessige forhold er det sentrale vurderingstemaet. Den aktuelle bestemmelsen har vært EMK art. 3, som lyder: ”Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.” Så vidt vites er det bare én dom som har gitt klageren medhold:

I den såkalte St.Kitts-dommen – D mot Storbritannia – avsagt av EMD i 1997, ble det fastslått at selve utsendelsen av D var i strid med EMK art. 3 på grunn av hans sykdom. D var narkotikakurér og skulle etter ferdigsonet fengselsstraff sendes tilbake til sitt hjemland, St. Kitts. Han led av fremskreden AIDS og hadde fått avansert behandling i Storbritannia i flere år. Det var uomstridt at utvisning ville ha dramatiske konsekvenser for ham, idet en forventet levetid på noen få måneder i så fall ville bli ytterligere forkortet. På bakgrunn av de eksepsjonelle forholdene i saken ville utsendelse være i strid med art. 3 fordi den ville utsette D for umenneskelig behandling.

EMD har i flere senere avgjørelser forutsatt at det må foreligge eksepsjonelle forhold (”exceptional circumstances”) for at helseproblemer alene innebærer at utsendelse vil representere umenneskelig behandling i strid med EMK art. 3 (se f.eks. N mot Storbritannia 2008).

3.4 Barnekonvensjonen

Prinsipperklæringen i barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 lyder:

”Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.”

Dette innebærer at man i utlendingssaker som omhandler barn må ta særlig hensyn til barnets beste. Det vises til pkt. 6.2.5 Hensynet til barns omsorgssituasjon og pkt. 7 Sykdom hos barn.

Spørsmålet om et vedtak er i strid med barnekonvensjonen har vært oppe i flere rettssaker. For eksempel ble det i Borgarting lagmannsretts dom av 13.12.1996 (LB-1996-00576) uttalt:

”Lagmannsretten vil peke på at konvensjonens artikkel 3 fastslår at barnas beste skal være ”… a primary consideration”. Herav følger at dette hensyn ikke er et overordnet mål, men et viktig hensyn som staten må vektlegge. Det må likevel skje en avveining i forhold til andre hensyn. Det vises til Rt 1993 1591. Etter lagmannsrettens oppfatning er vedtaket heller ikke i strid med artiklene 12, 23 og 24.”

4.  Kravet til lidelsens alvorlighetsgrad – terskelvurderingen

Som nevnt er utgangspunktet at fysiske og psykiske helseproblemer alene normalt ikke danner grunnlag for opphold i Norge, med mindre det gis tillatelse i medhold av utlendingsforskriftens § 6-28. Hensett til at utlendingslovens § 38 primært er en beskyttelsesbestemmelse i relasjon til behandlingen av asylsaker, må det etter praksis være tale om en lidelse som ligger tett opp mot de krav til lidelsens alvorlighetsgrad som fremgår av pkt. 4.1 og 4.2 dersom helseanførsler skal være avgjørende for at søknaden gis.
  
Praksis gir anvisning på hvor alvorlig en lidelse i utgangspunktet må være (”hvor terskelen ligger”) for at det kan bli aktuelt å gi en oppholdstillatelse på grunnlag av helsemessige forhold.

Det forhold at en lidelse oppfyller de krav som er satt i praksis med hensyn til alvorlighetsgrad, har likevel ikke alltid medført at det gis tillatelse, idet det kan være andre forhold som taler mot dette, for eksempel at det foreligger behandlingsmuligheter i hjemlandet, jf. pkt. 5.1. På den annen side kan det foreligge flere forhold som ytterligere styrker en begrunnelse for at tillatelse bør gis. Det må foretas en helhetsvurdering, jf. pkt. 6.

Det anses hensiktsmessig å skille mellom fysiske og psykiske lidelser. Fysiske lidelser omtales i pkt. 4.1, psykiske lidelser i pkt. 4.2. Sykdom hos barn omtales i pkt. 7.

4.1 Fysiske lidelser

4.1.1
Etter praksis må det normalt foreligge en akutt og livstruende lidelse for at den alene kan gi grunnlag for opphold i Norge.

Med at lidelsen må være ”akutt” menes at det er av avgjørende betydning at den behandles i løpet av forholdsvis kort tid. Etter praksis gir kroniske lidelser i utgangspunktet ikke rett til opphold i Norge.

Kravet om at lidelsen må være ”livstruende” innebærer i utgangspunktet at vedkommende risikerer å dø dersom behandling ikke blir igangsatt raskt.
Etter praksis kreves det at lidelsen er akutt og livstruende. Dette innebærer at kroniske lidelser og lidelser som ikke er livstruende, i utgangspunktet ikke gir grunnlag for opphold. Ved slike lidelser gjelder det ifølge praksis tilleggsvilkår, jf. pkt. 4.1.2.
    
4.1.2
Ifølge praksis kan det være aktuelt å gi oppholdstillatelse der det foreligger en alvorlig kronisk lidelse som etter sin art er eller kan bli livstruende dersom den ikke behandles. Det er således ikke noe absolutt krav at lidelsen er livstruende, bare at den kan bli det dersom den ikke behandles. I tillegg bør opphold i Norge være av avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse. Forbigående lidelser - lidelser der klageren ved behandling vil kunne bli frisk - har ikke alene gitt grunnlag for opphold.

4.1.3
Eksempler på lidelser som etter praksis kan gi grunnlag for opphold i Norge, er kroniske, livstruende sykdommer som for eksempel kreft eller AIDS, der klageren befinner seg i siste fase av sykdomsstadiet og der behandlingstilbudet i Norge er av stor betydning for å gi klageren en verdig livsavslutning. Kriteriene kan imidlertid også være oppfylt selv om sykdommen ikke er kommet fullt så langt. Det vil kunne være tilfellet ved alvorlige lidelser der man allerede har startet behandling og det ikke vil være medisinsk forsvarlig å avbryte den her i landet for å fortsette den i hjemlandet.

Hva som skal til for at en klager skal få opphold på grunn av HIV-smitte, var temaet for behandlingen av en klage i stornemnd. I vedtak av 11.05.07 ble klagen ikke tatt til følge med fem mot to stemmer. Flertallet nedfelte fem presedensvirkninger av vedtaket, hvorav de tre første er:

1) Anførsler knyttet til HIV/AIDS vurderes på samme måte som andre saker der det anføres alvorlig helsesvikt.
2) Det er ikke avgjørende om smitteoverføring er skjedd i Norge eller et annet sted. Momentet kan imidlertid være relevant ved vektlegging av innvandringspolitiske (nå innvandringsregulerende) hensyn, særlig dersom klageren forutsettes å være kjent med sykdommen før ankomst hit.
3) Det er ikke avgjørende om behandling med anti-retrovirale medikamenter er påbegynt eller ikke.

De to siste presedensvirkningene fremgår av pkt. 5.

4.2 Psykiske lidelser

4.2.1 
Etter praksis må det normalt foreligge en alvorlig sinnslidelse for at den alene skal kunne gi grunnlag for opphold i Norge.

En ”alvorlig sinnslidelse” er hovedvilkåret for at en person skal kunne underlegges tvungent psykisk helsevern, jf. § 3-3 i lov av 02.07.1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Dette innebærer at det i utgangspunktet stilles strenge krav til alvorlighetsgraden for at psykiske lidelser skal kunne betegnes som ”alvorlige,” og for at de alene skal kunne gi grunnlag for opphold. At det foreligger en ”alvorlig sinnslidelse” innebærer at klageren i utgangspunktet har en psykisk lidelse som innebærer at han/hun er psykotisk eller har en annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad. I en slik situasjon vil klageren ikke være i stand til å ta ansvar for egne handlinger. Det vil typisk kunne omfatte alvorlige psykiatriske diagnoser som schizofreni, manisk depressivitet, paranoid psykose og alvorlig personlighetsforstyrrelse.

”Alvorlig sinnslidelse” er et begrep som er relativt innarbeidet, både innenfor psykiatrien og i juridisk terminologi. Det forhold at klageren en eller flere ganger har vært underlagt tvungent psykisk helsevern, kan derfor gi en indikasjon på om vedkommende lider av en alvorlig sinnslidelse, jf. foran.

Mindre alvorlige lidelser som lette og moderate depresjoner, angst, tvangslidelser og vanlige former for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) gir etter praksis ikke alene grunnlag for opphold.

4.2.2
Ifølge praksis kan det være aktuelt å gi oppholdstillatelse der det foreligger en alvorlig kronisk lidelse som etter sin art vil kunne utvikle seg til en alvorlig sinnslidelse, jf. pkt. 4.2.1, dersom den ikke behandles. I tillegg må opphold i Norge normalt være av avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse, jf. pkt. 5.2. Forbigående lidelser - lidelser der klageren ved behandling vil kunne bli frisk - gir ikke alene grunnlag for opphold.

4.2.3
Anførsler om selvmordsfare må vurderes særskilt. For at dette skal tillegges avgjørende vekt i helhetsvurderingen av om det bør gis tillatelse til opphold, gjelder det ifølge praksis i utgangspunktet et krav om at selvmordsfaren har sin årsak i en alvorlig og kronisk psykisk lidelse, og at trusler om selvmord/selvmordsforsøk er knyttet til en slik lidelse. Anførsler knyttet til selvmordsfare er blitt tillagt særlig vekt der de har sammenheng med en lidelse som skyldes traumer fra krigs- eller flyktninglignende forhold i hjemlandet. Anførsler om selvmordsfare der det ikke foreligger en dokumentert sammenheng med en alvorlig psykisk lidelse er blitt tillagt mindre vekt. Særlig gjelder dette når anførslene er knyttet til utfallet av saken eller fremsettes etter at klageren har fått avslag på opphold. Dersom det i en omgjøringsanmodning anføres at noen som er omfattet av avslaget har forsøkt å begå selvmord, kan det etter omstendighetene være grunn til å innhente uttalelse om hvorvidt det foreligger gjentakelsesfare.

5. Behandlingstilbudet i hjemlandet og i Norge

5.1 Behandlingstilbudet i hjemlandet

Tillatelse bør i utgangspunktet forbeholdes tilfeller der det ikke finnes et adekvat behandlingstilbud i klagerens hjemland, dvs. et behandlingstilbud som tilfredsstiller en viss standard. Tilbudet må være tilgjengelig for klageren. I stornemndvedtaket nevnt i pkt. 4.1.3 nedfelte flertallet også følgende to presedensvirkninger:

4) Et helsetilbud i klagerens hjemland må regnes som tilgjengelig uavhengig av kostnadene forbundet med å nyttiggjøre seg det, med mindre kostnadene er så høye at bare en liten del av befolkningen kan makte å betale for det.

5) Helsetilbudet i hjemlandet må generelt regnes som tilgjengelig, selv om det ikke er lokalisert i klagerens hjemområde, med mindre det foreligger spesielle omstendigheter ved klagerens situasjon.

I utgangspunktet vil det bare være når de anførte helsemessige forholdene ligger over eller nært opp mot terskelen at det har betydning hvorvidt det finnes et behandlingstilbud i hjemlandet eller ikke. Der de helsemessige anførslene ikke er tilstrekkelig alvorlige, vil det bare i unntakstilfeller være nødvendig å vurdere behandlingstilbudet i hjemlandet. I slike tilfeller bør det fremgå av vedtaket at det er uten betydning for avgjørelsen av saken hvorvidt det finnes et behandlingstilbud i hjemlandet eller ikke.

Ved vurderingen av behandlingstilbudet er det ikke avgjørende hva som anses som adekvat behandling i Norge. Det bør for eksempel tas høyde for at man i ulike land opererer med forskjellige skoleretninger når det gjelder behandlingen av en lidelse.
5.2 Behandlingstilbudet i Norge

For at en fysisk eller psykisk lidelse etter praksis skal kunne gi grunnlag for opphold i Norge, er utgangspunktet at dette må være av avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse. I den forbindelse er det ikke avgjørende at livskvaliteten totalt sett vil kunne bli bedre i Norge enn i hjemlandet, eller om det norske helsetilbudet vil være bedre enn hjemlandets, da dette er forhold som gjør seg gjeldende overfor så å si alle land Norge mottar søkere fra. Utgangspunktet er jo at klageren vil måtte leve med den kroniske lidelsen enten han/hun bor her eller i hjemlandet.

En forutsetning for at opphold i Norge skal ha avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse, er at det foreligger et adekvat behandlingstilbud for den aktuelle lidelsen som er tilgjengelig, dvs. at klageren faktisk vil få slik behandling. Det helsehjelpstilbudet som finnes i Norge er ikke like godt for alle typer lidelser, idet ressursmangel kan gjøre det vanskelig å få tilfredsstillende behandling. Dersom det ikke fremstår som påregnelig at klageren vil få tilgang til slik behandling, vil opphold i Norge som regel ikke være av avgjørende betydning.
Det vil kunne ha betydning om det på vedtakstidspunktet er påbegynt en behandling i Norge som det ikke vil være medisinsk forsvarlig å avbryte for å fullføre i hjemlandet.

6.  Helhetsvurderingen i asylsaker

6.1 Innledning

Utlendingslovens § 38 første ledd gir anvisning på en todelt skjønnsmessig vurdering: først vurderes om det foreligger ”sterke menneskelige hensyn”, og i så fall om det bør gis tillatelse. I praksis går vurderingene over i hverandre. Det må foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering der det ses hen til bestemmelsene i § 38 annet til fjerde ledd og forskriftens kapittel 8, jf. pkt. 3.1 foran.

Med helhetsvurdering menes at man vurderer alle sider av saken. Det foretas en pro- et contravurdering, der man ikke bare vurderer forhold knyttet til den konkrete saken, men også ser hen til mer generelle hensyn, slik som innvandringsregulerende hensyn, konsekvenshensyn og hensynet til likebehandling. Helhetsvurderingen innebærer at man ser ut over den enkelte sak. Relevante momenter vurderes både hver for seg og samlet, og både konkrete og generelle hensyn for og mot at tillatelse gis veies mot hverandre.

Det er ikke noe krav om at det i en asylsak må foreligge ett avgjørende forhold for at det skal gis tillatelse. Tillatelse kan også gis der man etter en samlet vurdering av flere forhold i saken finner at vilkårene er oppfylt.

I saker der klagerens eller barns helsemessige forhold er av avgjørende eller stor betydning for utfallet, bør samtlige forhold som omtales nedenfor, være vurdert før det eventuelt gis tillatelse. Særlig bør forholdet til de innvandringsregulerende hensynene vurderes, og det bør vurderes om lidelsens karakter tilsier at det er tilstrekkelig å gi tidsbegrenset tillatelse.

6.2 Momenter i en helhetsvurdering av anførsler om helsemessige forhold

De forholdene som er nevnt nedenfor vil typisk være relevante og sentrale ved den helhetsvurderingen som bør foretas, og det bør i utgangspunktet fremgå av vedtaket at de er vurdert. Listen er ikke uttømmende, da det ikke lar seg gjøre å liste opp alle forhold som vil kunne være relevante.

6.2.1 Årsaken til helseproblemene

Som nevnt under pkt. 3.2 skilles det i praksis mellom tilfeller der helseproblemer er en årsak til at klageren kom til Norge og søkte beskyttelse, og tilfeller der alvorlig sykdom har oppstått etter ankomst. For eksempel er det gitt opphold på grunnlag av medfødt sykdom hos et barn som er født i Norge, mens tilsvarende sykdom oppstått i hjemlandet ikke har gitt grunnlag for opphold. Helsemessige forhold tillegges særlig vekt der de har sin bakgrunn i det anførte asylgrunnlaget. Helsemessige forhold som har oppstått som reaksjon på klagerens livssituasjon som asylsøker, eventuelt etter at han/hun har fått avslag på søknaden om beskyttelse, er blitt tillagt mindre vekt.

6.2.2 Dokumentasjon

Det vises til pkt. 2 om kravene til dokumentasjon. Det bør fremgå av vedtaket hvordan helseanførslene er dokumentert.

Det bør legges særlig vekt på helseerklæringer som underbygger det anførte asylgrunnlaget. Erklæringer fra spesialist bør normalt tillegges større vekt enn erklæringer fra andre. Det kan legges mindre vekt på erklæringer som ikke er i samsvar med retningslinjene nevnt under pkt. 2. Udokumenterte eller mangelfullt dokumenterte opplysninger om helsemessige forhold tillegges normalt ikke vekt.
Hvilken vekt uttalelser om klagerens eller medfølgende barns helse fra f eks sykepleiere, sosiologer, ansatte i barnevernet og lignende bør tillegges, må vurderes konkret i den enkelte sak.

6.2.3 Tidspunktet for anførslene om helsemessige forhold

Helseopplysninger bør i utgangspunktet fremlegges så tidlig som mulig. Opplysninger som burde ha fremkommet tidligere, bør tillegges mindre vekt, med mindre det gis gode grunner for at de fremkommer sent. Dersom anførsler om helsemessige forhold først fremsettes etter avslag, kan dette indikere at lidelsen har sammenheng med avslaget i asylsaken. Anførslene bør i så fall tillegges mindre vekt, jf. pkt. 6.2.1.

Dersom tidspunktet for symptomene åpenbart ikke stemmer med den alminnelige kunnskapen man har om den aktuelle lidelsen, er det grunn til å stille spørsmål ved klagerens anførsler. Dette gjelder for eksempel når symptomene på PTSD oppstår svært lenge etter at den traumatiske hendelsen skal ha funnet sted.

6.2.4 Behandlingstilbudet i hjemlandet

Det vises til pkt. 5.1.

Selv om det foreligger en alvorlig fysisk eller psykisk lidelse, jf. pkt. 4, kan resultatet ifølge praksis bli avslag dersom det foreligger et adekvat og tilgjengelig behandlingstilbud i hjemlandet. Da vil opphold i Norge som regel ikke være av avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse.

6.2.5 Sosialt nettverk i hjemlandet

Dette forholdet har betydning bare der lidelsen ligger over eller nært opp mot den nevnte terskelen, jf. pkt 4. Da blir spørsmålet i hvilken grad klageren til tross for at han/hun har en alvorlig lidelse, er sikret en verdig livsutfoldelse i hjemlandet som følge av at han/hun har familie/slektninger som kan ta vare på vedkommende. Mangler klageren et sosialt nettverk i hjemlandet, vil dette være et moment i favør av at opphold i Norge vil kunne være av avgjørende betydning for å sikre klageren en verdig livsutfoldelse. Har klageren slikt nettverk, kan dette tale mot at opphold her vil være av avgjørende betydning for en verdig livsutfoldelse.

Ved vurderingen av om det finnes et sosialt nettverk i hjemlandet, bør det ses hen til at mange land har en annen oppfatning enn Norge av hva som oppfattes som nær familie/familie man kan forvente støtte fra i en vanskelig situasjon.

6.2.6 Hensynet til barns omsorgssituasjon

Dersom det sannsynliggjøres at begge foreldre på grunn av sine helseproblemer er ute av stand til å gi sine barn forsvarlig omsorg, bør dette tillegges stor vekt, jf. også lovens § 38 tredje ledd. Det bør i denne forbindelse vurderes om barna har andre omsorgspersoner i hjemlandet.

For så vidt gjelder hvilken norm som skal legges til grunn for hva som oppfattes som tilfredsstillende oppvekstvilkår og omsorgssituasjon for barn, bør det i utgangspunktet ses hen til hvordan barn flest har det i klagerens hjemland.

6.2.7 Forholdet til gjeldende forvaltningspraksis

Jo mer praksis fremstår som langvarig og entydig, jo mer skal til for å fravike den, særlig når det gjelder en fravikelse til ugunst for klageren. Noen få vedtak som avviker fra en langvarig praksis, vil ikke i seg selv være tilstrekkelig til å konstatere at det er dannet en ny praksis. En uklar praksis gir større rom for skjønn enn en klar praksis.

6.2.8 Innvandringsregulerende hensyn, jf. lovens § 38 fjerde ledd

Å gi oppholdstillatelse på bakgrunn av ett eller flere velferdshensyn som er felles hos svært mange søkere om beskyttelse, vil kunne være i strid med lovens forutsetninger.

Innvandringsregulerende hensyn tilsier at det ikke tillegges avgjørende vekt at helsetilbudet i Norge er bedre enn i klagerens hjemland. Det samme gjelder der det dreier seg om lidelser som er utbredt i store deler av verden, som for eksempel HIV/AIDS, kreft og PTSD. Innvandringsregulerende hensyn tilsier i utgangspunktet at det ikke gis tillatelse til opphold i Norge i slike tilfeller. Det vises til pkt. 3.1 siste avsnitt når det gjelder forholdet til praksis i saker som likner den som er under behandling.

7.  Sykdom hos barn

Det vises til omtalen i pkt. 3.1 av bestemmelsene om barn i lovens § 38 tredje ledd og forskriftens § 8-5.

Som nevnt under pkt. 3.4 fremgår det av prinsipperklæringen i barnekonvensjonen art. 3 nr. 1 at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Dette innebærer at man i utlendingssaker som omhandler barn må ta tilbørlig hensyn til barnets beste, sammenholdt med andre hensyn. Etter praksis er det en noe lavere terskel for å gi tillatelse til opphold i Norge på grunn av barns sykdom enn tilsvarende sykdom hos voksne.

Det kan også være spesielle forhold knyttet til barn. For eksempel kan det være mer aktuelt å gi opphold på grunn av en påbegynt behandling fordi enkelte lidelser krever at det foretas operative inngrep på ulike utviklingsstadier hos barn.
Barn som har en alvorlig funksjonshemming vil ofte få et bedre liv i Norge enn i hjemlandet. Dette er lidelser som i utgangspunktet ikke tillegges betydning for opphold når det gjelder voksne, men som er blitt tillagt noe større betydning ved vurderingen av opphold på grunn av hensynet til barn. Det kan tillegges betydning hvor lenge barnet har oppholdt seg i Norge. Det bør være en forutsetning at opphold her er av avgjørende betydning for vitale sider ved den fremtidige livsutfoldelsen.
Kravet til dokumentasjon er det samme som for voksne.

8.  Begrensninger i tillatelsen m.v.

Lovens § 38 femte ledd lyder:

”Når det er tvil om utlendingens identitet, når behovet er midlertidig, eller når særlige grunner tilsier det, kan det fastsettes at

 a) tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,
 b) tillatelsen ikke skal kunne danne grunnlag for oppholdstillatelse etter lovens
     kapittel 6 for utlendingens familiemedlemmer,
 c) tillatelsen ikke skal kunne fornyes, eller
 d) at tillatelsens varighet skal være kortere enn ett år.”

Hvorvidt det foreligger konkrete omstendigheter som tilsier at tillatelsen bør begrenses, bør i utgangspunktet vurderes i alle saker der det er aktuelt å gi oppholdstillatelse på bakgrunn av helsemessige anførsler. 

Begrensning kan særlig være aktuelt ved fysiske lidelser, typisk ved en akutt og livstruende hjertelidelse. Her vil det ofte være nødvendig at det raskt foretas et operativt inngrep samtidig som klageren følges opp med kontroller en periode etter inngrepet. Også etter andre operasjoner kan det være behov for en etterfølgende rekonvalesensperiode. Med mindre det foreligger andre grunner for å gi tillatelse, vil det etter praksis ikke være grunnlag for å gi varig opphold i slike tilfeller. I denne forbindelse vises det også til pkt. 3.2. Som hovedregel bør det fremgå av helseerklæring at behandlingsbehovet er forbigående, dersom dette skal legges til grunn.

Terje Sjeggestad
direktør