1. Utlendingsloven § 28 første og annet ledd og §93 første ledd
Det fremgår av lovens § 28 første ledd første punktum at det er et vilkår for å anerkjennes som flyktning i Norge at søkeren er i riket eller på norsk grense. Annet ledd lyder: ”En utlending som anerkjennes som flyktning etter første ledd, har rett til oppholdstillatelse (asyl)”.
For at en asylsøker skal ha rett til beskyttelse i Norge, må søkeren altså befinne seg i landet. Det er ikke tilstrekkelig å komme hit og levere inn søknad, for så å reise ut igjen. Søkeren/klageren skal stå til disposisjon for utlendingsmyndighetene på ethvert trinn av saksbehandlingen, idet det for eksempel kan oppstå behov for tilleggsavhør eller klageren blir innkalt til å møte personlig i nemndmøte. Det fremgår av lovens § 19 annet ledd at utlending som skifter bopel mens behandling av sak etter loven pågår, skal gi melding om dette til politiet.
I henhold til lovens § 93 første ledd, jf. forskriftens § 17-21 annet ledd, må pass eller annet reisedokument søkeren er i besittelse av, innleveres sammen med søknad om beskyttelse. Av § 17-21 første ledd fremgår at søknad om beskyttelse også omfatter søknad om reisebevis eller utlendingspass. Bestemmelsene innebærer at det i utgangspunktet ikke vil være mulig for søkeren å forlate riket i søknadsperioden.
2. Utreise i søknadsperioden
Enkelte asylsøkere har behov for å kunne reise utenlands mens søknaden behandles. Reisebevis for flyktning vil de ikke ha krav på, jf. lovens § 64 første ledd annet punktum. Dersom søknadsperioden blir lang og de har et sterkt behov for å reise utenlands, vil de imidlertid etter søknad kunne få et reisedokument av begrenset varighet.
For at en utreise i søknadsperioden ikke skal være i strid med søknaden om beskyttelse, må den altså være godkjent av norske myndigheter og foregå med et reisedokument utstedt av dem. Norge påtar seg beskyttelsen av alle som søker beskyttelse i søknadsperioden, en beskyttelse som også kan ivaretas av norsk utenrikstjeneste ved reise i utlandet med reisedokument utstedt av norske myndigheter. En asylsøker som benytter et reisedokument det er i strid med søknaden om beskyttelse å være i besittelse av, har også signalisert at vedkommende greier seg uten beskyttelse av norske myndigheter.
Det fremgår av forskriftens § 8-2 annet ledd bokstav b at utlending som ”har tatt opphold på ukjent sted i mer enn tre dager eller har reist ut av riket uten tillatelse”, ikke omfattes av 15-månedersregelen (som ikke gjelder for UNE).
3. Behandling av klage når asylsøkeren oppholder seg på ukjent sted eller i utlandet
3.1
Alle som søker beskyttelse i Norge, også de som søker fra utlandet, har krav på å få sin søknad behandlet. Det er imidlertid bare søkere/klagere som befinner seg i riket som har krav på å få den realitetsbehandlet, da det bare er slike personer som omfattes av retten til beskyttelse. Dette gjelder likevel ikke klager som har forlatt landet av den grunn at klagen ikke er gitt oppsettende virkning.
En asylsøker som befinner seg utenfor riket med myndighetenes samtykke, bør normalt ikke få søknaden behandlet i denne perioden, men har rett til realitetsbehandling etter å ha vendt tilbake til Norge. Retur må skje innen utløpet av reisedokumentets varighet.
I UDIs rundskriv 2002-055 ASA, som gjelder ”Forsvunne asylsøkjarar”, står det i II: ”Ein asylsøkjar er forsvunnen når søkjaren ikkje lenger bur i mottaket eller på den adressa søkjaren har gjeve til politiet, når søkjaren er reist ut av landet, eller når noverande opphaldsstad elles er ukjend.”
Asylsøker som befinner seg på ukjent sted i riket, har krav på å få klagen realitetsbehandlet. Er klageren forsvunnet uten at vi vet om han/hun er i Norge eller utlandet, kan vi sette som vilkår for realitetsbehandling at klageren selv eller hans/hennes advokat eller annen fullmektig dokumenterer at han/hun er i landet, jf. plikten til å gi melding om skifte av bopel. Dersom dette ikke gjøres innen rimelig tid, kan saken avgjøres uten realitetsbehandling. Unnlatelse av realitetsbehandling begrunnes med at vi legger til grunn (eventuelt er kjent med) at klageren har forlatt Norge. På bakgrunn av at han/hun ikke har ønsket å benytte seg av den beskyttelsen Norge gir mens saken er til behandling, anses klagen uaktuell.
At klagen avgjøres uten realitetsbehandling, innebærer at UDIs vedtak opprettholdes.
3.2
Selv om en klager omfattes av pkt. 3.1 og således ikke har krav på realitetsbehandling, kan UNE likevel velge å realitetsbehandle klagen. Dette vil kunne være hensiktsmessig i klare avslagssaker.
3.3
En klager som befinner seg i hjemlandet, omfattes av pkt. 3.1 og har ikke krav på realitetsbehandling. Det kan likevel være hensiktsmessig å realitetsbehandle saken i slike tilfeller og opprettholde direktoratets vedtak, idet en klager som frivillig har forlatt Norge og reist til hjemlandet, ikke trenger beskyttelse her.
4. Avgjørelsesform i UNE
Sakene vil ikke by på vesentlige tvilsspørsmål og bør ikke avgjøres i nemndmøte.
Dersom det er innkalt til nemndmøte i en sak, og det før møtet avholdes blir klart at klageren er forsvunnet/reist ut av riket, bør saken trekkes fra slik behandling og avgjøres av vedkommende nemndleder etter forberedelse av sekretariatet i henhold til pkt. 3.
Dersom det under et nemndmøte blir klart at klageren er forsvunnet/reist ut av riket, bør saken trekkes fra videre behandling i møtet og avgjøres av nemndlederen i henhold til pkt. 3.
5. Asylsøkeren dukker opp igjen
Det kan hende at en asylsøker som har fått klagen sin avgjort i henhold til pkt. 3, dukker opp igjen. Søker han/hun beskyttelse på nytt, blir det opp til UDI å behandle saken. Dersom han/hun henvender seg til UNE og ber om at klagen gjenopptas eller anmoder om omgjøring, må det vurderes konkret i det enkelte tilfelle hvordan vi skal forholde oss, herunder om vi skal anse saken som en ny første gangs søknad og oversende den til UDI for behandling.
Terje Sjeggestad
direktør