Gå direkte til innhold
Startsiden Praksis Stornemnd Stornemnd -- EØS-varig oppholdsrett

Stornemnd -- EØS-varig oppholdsrett

UNEs stornemnd har tatt stilling til om en EØS-borger fylte kriteriene for å få varig oppholdsrett. Vedtaket ble fattet 04.03.2017 etter to stornemndmøter og har betydning (presedensvirkning) for tilsvarende saker som avgjøres i UNE og UDI.

Stornemndas vedtak innebar at UNEs tidligere fattede vedtak ble omgjort. Klageren ble ansett å ha varig oppholdsrett ettersom nemnda mente han hadde dokumentert å ha et sammenhengende lovlig opphold i fem år.

Saken gjaldt en polsk borger som i mars 2007 ble gitt en oppholdstillatelse etter EØS-regelverket og bestemmelsene i utlendingsloven av 1988, jf. utlendingsforskriften av 1990 § 175 annet ledd.  Tillatelsen ble senere fornyet ved to anledninger, siste gang ved at det ble gitt en femårig oppholdstillatelse. Arbeidsforholdet opphørte imidlertid omtrent 16 måneder etter at han ble gitt tillatelsen.

Han søkte om varig oppholdsrett i 2013 og fikk avslag på sin søknad først av UDI og deretter UNE.  Saken ble senere påklaget til Sivilombudsmannen (SOM) som i sin uttalelse konkluderte med at UNEs vedtak var ugyldig. Bakgrunnen for denne uttalelsen var at SOM mente det ikke var adgang til i ettertid å vurdere lovligheten av perioden klageren hadde hatt en oppholdstillatelse etter gammelt regelverk, med andre ord om han materielt sett oppfylte vilkårene i denne perioden. UNE var uenig i dette og mente saken reiste prinsipielle spørsmål.

Stornemnd ble avholdt i to omganger, ettersom det oppsto et behov for utredning av flere problemstillinger under første behandlingsrunde.

UNEs vedtak ble enstemmig omgjort av stornemnda ved vedtak datert 04.03.2017.

På det prinsipielle spørsmålet ble det konkludert med at det er adgang for utlendingsmyndighetene til å vurdere om EØS-borgeren har hatt lovlig opphold i det aktuelle forutgående tidsrommet, både i perioder vedkommende har hatt oppholdstillatelse etter utlendingsloven av 1988 og tilhørende forskrift, samt i perioden han eller hun har vært registrert etter utlendingsloven av 2008. Dette mente stornemnda var klart ut ifra rettskildene, selv om det var på dette punktet at SOM var uenig i UNEs tolkning av regelverket som etter deres oppfatning medførte ugyldighet.

På det andre spørsmålet ble det konkludert med klageren hadde hatt et sammenhengende lovlig opphold i fem år, ettersom han hadde bevart sin status som arbeidstaker i hele perioden, også når han var arbeidsløs. Det ble vist til at klageren mistet sitt arbeid grunnet nedskjæringer, ikke forhold på hans side. I tidsrommet han var arbeidsløs var han aktiv arbeidssøkende og deltok på tiltak gjennom NAV. Det kunne da ikke stilles ytterligere krav til klageren utover det som fremgår av utlendingslovens ordlyd.

Stornemnda var også av den oppfatning at det ikke kan innfortolkes et vilkår for å bevare status som arbeidstaker at EØS-borgeren ikke har mottatt sosialstønad eller lignende ytelser. Det ble vist til blant annet lovforarbeider, unionsborgerdirektivets fortale og flere avgjørelser fra EU-domstolen, til støtte for dette synspunktet. Ingen av EU-domstolens avgjørelser tar direkte stilling til spørsmålet, men ble ansett å gi en viss veiledning.

Et sammendrag av vedtaket kan leses her.