UNE fattet 11. juli 2007 vedtak etter stornemndmøter der to klager fra afghanske borgere, som begge kun har tilknytning til sikkerhetsmessig ustabile områder av hjemlandet, ble behandlet. Vedtakene har betydning (presedensvirkning) for tilsvarende saker som avgjøres i UNE og UDI.
Stornemndas vedtak innebar at UDIs avslag i de to sakene ble omgjort. Klagerne ble innvilget opphold på humanitært grunnlag. Vedtakene kan anses som en videreføring av den praksis UNE hadde lagt seg på gjennom en rekke nemndmøtevedtak i forkant av stornemndbehandlingen.
Sakene ble behandlet etter anmodning av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Det prinsipielle spørsmålet stornemnda vurderte, var om afghanske borgere som kommer fra sikkerhetsmessig ustabile områder og som ikke har individuelle beskyttelsesbehov, kan henvises til sikkerhetsmessig stabile områder av landet (relokaliseres) til tross for at de ikke har tilknytning dit.
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har anbefalt at personer som kun har tilknytning til ustabile områder av Afghanistan, blir gitt oppholdstillatelse også når de ikke har individuelle beskyttelsesbehov. Til grunn for anbefalingen ligger en vurdering av den betydningen (stor-)familie, klan og lokalsamfunn har i det afghanske samfunn.
I begge sakene ble det vist til at det prinsipielt sett kan forekomme tilfeller der det kan være anledning til å fravike UNHCRs anbefaling vedrørende relokalisering. Det var imidlertid stornemndas oppfatning at relokalisering i dagens situasjon i Afghanistan kun kan skje unntaksvis, og asylsøkeren må kunne sies å ha særskilte personlige forutsetninger for dette. Stornemnda nevnte som eksempel høy og relevant utdanning eller arbeidserfaring som innebærer at vedkommende besitter en særskilt kompetanse det vil være etterspørsel etter på det sted relokaliseringen skal skje til. Den ene av de to sakene gjaldt en klager med seks års utdanning og flere års arbeidserfaring, mens klageren i den andre saken ikke hadde noen form for utdanning og liten arbeidserfaring. En nærmere presisering av i hvilke tilfeller UNHCRs anbefalinger kan fravikes må avklares gjennom praksis.
UNHCR benytter uttrykket «effective links» («tilknytning») som kriterium for når relokalisering kan finne sted og nevner særskilt (stor-)familie og stamme/klan og lokalsamfunn. Av stornemndas vedtak fremgår at hvorvidt den enkelte asylsøker kan sies å ha tilknytning til et område, vil måtte bero på en konkret vurdering. De forhold UNHCR uttrykkelig nevner vil være de mest sentrale, men kan samtidig ikke anses som uttømmende. Andre relevante momenter kan for eksempel være botid og arbeid på andre steder enn opprinnelsesstedet. Hvilken vekt de ulike momenter bør tillegges, vil kunne variere avhengig av hva slags sted det er aktuelt å relokalisere til. Det sentrale vil uansett være om tilknytningen er effektiv i den forstand at den får reell betydning for klageren sett i relasjon til den sikkerhetsmessige og humanitære situasjon på stedet.
I vedtakene ble det slått fast at vektleggingen av UNHCRs anbefalinger avhenger av flere forhold. Det ble for det første vist til at det skilles mellom anbefalinger som er basert på sikkerhetsmessige betraktninger og anbefalinger som er basert på humanitære vurderinger. Utlendingsforvaltningen har stilt seg friere i forhold til sistnevnte anbefalinger. Stornemnda har videreført dette skillet i vektleggingen.
For det andre ble det vist til at vektleggingen avhenger av hvor klare anbefalingene er og deres antatt faglige kvalitet. Stornemnda anså det som rimelig klart at UNHCRs fraråding av relokalisering uten tilknytning ikke bare knytter seg til humanitære, men også sikkerhetsmessige forhold, men mente at de sikkerhetsmessige problemene for personer som tar opphold på sted de ikke har tilknytning til, ikke er av slik karakter at de omfattes av Norges folkerettslige forpliktelser.
Av stornemndas vedtak fremgår følgende presedensvirkninger:
• Stornemnda mener på generelt grunnlag at i saker der utlendingsforvaltningen vurderer bruk av relokalisering (retur til annet område i hjemlandet enn der man kommer fra) er det gode grunner for at listen for å innvilge oppholdstillatelse på humanitært grunnlag bør legges lavere enn hva som ellers er tilfelle.
• Stornemndas flertall (5 medlemmer) mener at i dagens situasjon i Afghanistan kan bruk av relokalisering til områder hvor man mangler effektiv tilknytning kun skje unntaksvis.
• Stornemndas flertall (4 medlemmer) mener at så lenge UNHCR har en så dominerende rolle som kilde for landinformasjon i Afghanistan må deres anbefalinger normalt følges.
UNE og UDI behandler klager og anmodninger om omgjøring fra afghanske asylsøkere i tråd med stornemndas vedtak.
Presedensvirkningene har ikke betydning for personer som har et individuelt beskyttelsesbehov og personer som vil være særlig sårbare ved en retur, som for eksempel barn, barnefamilier og personer med alvorlige helseproblemer, da disse får opphold i Norge uavhengig av stornemndvedtakene. UNHCRs anbefalinger ligger her til grunn.
Vedtakene har bare fått virkning for et mindretall av de afghanerne som nå oppholder seg i Norge. Også for dem som kun har tilknytning til ustabile områder av landet, har sakene fortsatt blitt vurdert individuelt. Vedtakene har heller ikke betydning for personer som har tilknytning til sikkerhetsmessig stabile områder i Afghanistan. Disse områdene omfatter store deler av det sentrale, nordlige og vestlige Afghanistan. Arbeidsføre menn uten individuelle beskyttelsesbehov og med tilknytning til slike områder har fortsatt fått avslag på sine søknader. Også denne praksisen er i tråd med UNHCRs anbefaling.
Redegjørelse hentet fra UNEs Årbok 2007, publisert 15. juni 2008