UNE fattet 15. mai 2007 vedtak etter stornemndmøte der klagen fra en HIV-smittet kvinne fra Kamerun ble behandlet. Vedtaket har betydning (presedensvirkning) for tilsvarende saker som avgjøres i UNE og UDI.

Kvinnen kom til Norge som au pair i 2003. Hun fikk påvist HIV ca. ett år etter ankomst og søkte asyl fordi hun mente at hun ikke ville ha råd til medisinsk behandling i hjemlandet. Behandling med antiretrovirale medisiner var igangsatt da stornemnda behandlet klagen.

Klagen ble besluttet behandlet i stornemnd fordi vurderingstemaet ble ansett å ha prinsipiell betydning og betydelige samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser grunnet det store innvandringspotensialet. I tillegg var det tendenser til ulik praksis, og da særlig med tanke på praksis i andre asylsaker med anførsler om alvorlige helsemessige forhold. Klagen ble ikke tatt til følge med fem mot to stemmer. 

Ut fra sakens opplysninger mente stornemnda at klagerens helsetilstand ikke var av en slik art eller alvor at den i seg selv tilsa at et vedtak som innebar at klageren måtte returnere til Kamerun, ville være i strid med EMK art. 3. Det ble vist til at EMD i all hovedsak har vurdert den enkeltes helsetilstand ut fra forholdene på avgjørelsestidspunktet, og det var ikke individuelle forhold som tilsa at man la et annet tidspunkt til grunn. Uten at det var avgjørende i forhold til vurderingen, ble det også vist til at klageren har et nettverk i hjemlandet i form av sin familie og øvrige slektninger. Det ble konkludert med at klageren ikke ble ansett vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum.

Stornemnda gikk så over til å vurdere om klageren skulle gis tillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 21 annet ledd. Det sentrale vurderingstemaet var en avveining av innvandringspolitiske hensyn mot de sterke menneskelige hensynene som forelå i saken. Etter stornemndas vurdering forelå det ingen medisinsk eller annen begrunnelse for at praksis i saker med HIV skulle avvike fra praksis i saker der det anføres andre alvorlige helsemessige problemer.

Klageren hadde påbegynt ARV-behandling, men stornemnda mente at dette momentet i seg selv ikke kunne tillegges avgjørende vekt. Skillet påbegynt/ikke påbegynt behandling synes ikke å bygge på medisinske vurderinger. Skillet kunne imidlertid være relevant i helhetsvurderingen av om det forelå sterke menneskelige hensyn etter § 8 annet ledd.

Stornemnda bemerket at HIV er en så alvorlig sykdom at det bør kreves at det foreligger et adekvat og tilgjengelig behandlingstilbud i hjemlandet og foretok en konkret vurdering av behandlingstilbudet i Kamerun. Anførsler om at den enkelte mangler økonomiske muligheter for å dekke utgifter til behandling kan ikke tillegges avgjørende vekt, men behandlingstilbudet må være tilgjengelig i den forstand at det ikke fremstår som utopisk at borgerne kan benytte seg av det.
Stornemnda la avgjørende vekt på de innvandringspolitiske hensynene i saken og viste til at det vil ha betydelige innvandringspolitiske konsekvenser, herunder betydelige samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser, dersom det som et generelt utgangspunkt innvilges tillatelse til HIV-smittede personer som kommer fra land der det er mulig å få behandling. Stornemnda mente at det ikke kunne legges spesiell vekt på klagerens opplysning om at hun måtte ha blitt smittet i Norge og bemerket at det ofte vil være vanskelig å klarlegge akkurat når og hvor en person er blitt smittet.

Stornemnda kom til at så vel de generelle behandlingsmulighetene i Kamerun som tilbudet ved det aktuelle sykehuset tilsa at klageren måtte anses å ha akseptable muligheter for å kunne fortsette en tilstrekkelig god behandling i sitt hjemland. Generelt ble kostnadsnivået ikke ansett å være på et slikt nivå at folk flest ikke ville ha midler til å dekke behandlingen.

Stornemnda ga uttrykk for at den forutsatte at klageren etter egen anmodning ville få dekkende journalopplysninger fra det norske helsevesenet til bruk for det hjemlige helsevesenet, slik at dette ville få de nødvendige medisinske opplysninger om hennes sykdomsforløp og behandlingsopplegg og uttalte også at hun kunne ta med tilstrekkelige medikamenter fra Norge, slik at hensynet til kontinuitet i behandlingen ble ivaretatt inntil det stedlige helsevesen kunne overta ansvaret for forskrivning av medikamenter og eventuell annen behandling og oppfølging.

Av stornemndas vedtak fremgår følgende presedensvirkninger:

1) Anførsler knyttet til HIV/AIDS vurderes på samme måte som andre saker der det anføres alvorlig helsesvikt.
2) Det er ikke avgjørende om smitteoverføring er skjedd i Norge eller et annet sted. Momentet kan imidlertid være relevant ved vektlegging av innvandringspolitiske hensyn, særlig dersom klageren forutsettes å være kjent med sykdommen før ankomst hit.
3) Det er ikke avgjørende om behandling med antiretrovirale medikamenter er påbegynt eller ikke.
4) Helsetilbud i klagerens hjemland må regnes som tilgjengelig uavhengig av kostnadene forbundet med å nyttiggjøre seg det, med mindre kostnadene er så høye at bare en liten del av befolkningen kan makte å betale for det.
5) Helsetilbudet i hjemlandet må generelt regnes som tilgjengelig, selv om det ikke er lokalisert i klagerens hjemområde, med mindre det foreligger spesielle omstendigheter ved klagerens situasjon.

UNE og UDI behandler klager og anmodninger om omgjøring med anførsler om HIV/AIDS i tråd med stornemndas vedtak. I tiden etterpå har UNE opprettholdt to avslag i UDI og ett eget vedtak selv om klageren hadde påbegynt ARV-behandling.

Redegjørelse hentet fra UNEs Årbok 2007, publisert 15.juni 2008