Av sakene ble omtrent hver tiende klage eller omgjøringsanmodning tatt til følge
helt eller delvis, hvilket er en del lavere enn i 2007/2008 men omtrent på samme
nivå som i 2006.
I flere saker der utlendingen ble utvist på grunn av straff omfattet kriminaliteten
grov volds- og sedelighetskriminalitet, hvor mye av kriminaliteten må karakteriseres som meget alvorlig, og utlendingen hadde fått lang fengselsstraff. De straffbare forholdene gjaldt blant annet legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap, drap, forsøk på drap, voldtekt, voldtektsforsøk, seksuelt overgrep mot psykisk utviklingshemmet, seksuell omgang med mindreårige eller trusler. I flere saker med vold og trusler var forbrytelsen begått i nære relasjoner.
Vinningskriminaliteten strakte seg fra naskeri og tyveri til heleri, bedrageri og grovt ran. I en del saker med overtredelser av straffelovens narkotikabestemmelser var utlendingen ilagt langvarig fengselsstraff. I andre saker var utlendingen straffedømt en eller flere ganger for flere alvorlige forbrytelser. UNE behandlet også saker der utlendingen var HIV-positiv og hadde blitt ilagt straff etter straffelovens § 155 for å ha hatt ubeskyttet sex med fare for smittespredning. Noen av sakene gjaldt utvisning på grunn av dom på kortere fengselsstraffer og/eller bot for ett eller flere forhold.
UNE kom i noen saker til at de grunnleggende vilkår for utvisning ikke kunne
anses oppfylt. I en sak ble utlendingen ikke ansett for å ha overtrådt utlendingsloven grovt slik UDI hadde lagt til grunn, da klageren hadde hatt rett til «fortsatt opphold på sammI de aller fleste tilfellene der UDIs vedtak ble endret, ble imidlertid endringen begrunnet med at utvisning som sådan, eller utvisning med innreiseforbud med den fastsatte varigheten, var et uforholdsmessig tiltak (for strengt). I de fleste av disse sakene ble utvisningsvedtaket opprettholdt, men varigheten av innreiseforbudet satt ned. Videre ble innreiseforbudets varighet satt ned i flere saker der utlendingen ikke hadde nevneverdig tilknytning til riket, men hvor innreiseforbudet ble ansett å være for strengt ut fra forholdets alvor jf. praksis.
Der utlendingen utøvet familieliv med barn i Norge og vedtaket ble endret helt eller
delvis, var hensynet til barn gjennomgående av stor betydning. Både i saker med
ilagt straff og i saker med grov eller gjentatt overtredelse av utlendingslovens bestemmelser var det, der utlendingen hadde et ekteskap/samliv uten felles barn, også flere eksempler på at innreiseforbudets varighet ble satt ned på grunn av utlendingens tilknytning til riket gjennom ektefelle/samboer og hensynet til denne.
Videre var det tilfeller der innreiseforbudets varighet i saker med ilagt straff, men hvor utlendingen ikke hadde ektefelle/samboer eller barn i riket som utlendingen utøvet familieliv med, ble endret ut fra en konkret vurdering av utlendingens totale tilknytning til riket og tilknytningen til hjemlandet holdt opp mot forholdets alvor. Dette inkluderer saker der utlendingen kom til Norge i barneskolealder eller tidlig i tenårene og hadde lang botid samt nær familie i Norge.
I andre tilfeller gjorde forhold knyttet til eksempelvis akutt og livstruende sykdom
eller alvorlig sykdom, kombinert med blant annet manglende behandlingsmuligheter og/eller nettverk i hjemlandet, at vedtak om utvisning ble ansett som et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv og derav omgjort i sin helhet.
I dom inntatt i Rt. 2009 s. 534 tok Høyesterett stilling til en sak som gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning med et innreiseforbud på to år for grov (og gjentatt) overtredelse av utlendingsloven. Vedtaket ble kjent gyldig (dissens 3-2). Dette er første sak for Høyesterett hvor grunnlaget for utvisningen er overtredelse av utlendingsloven alene (ikke straffet). Utlendingen som var part i saken ble i 1996 utvist med et innreiseforbud på to år og uttransportert fra Norge. Hun returnerte til Norge senere samme år, men da med et annet pass og en annen identitet. Hun giftet seg, fikk tillatelse i familiegjenforening og senere også to barn. Da de ovennevnte forhold ble avdekket ble hun igjen utvist som en følge av overtredelser av utlendingsloven, herunder ulovlig innreise, uriktige opplysninger om identitet, ulovlig opphold og arbeid. Etter UDIs utvisningsvedtak ble samlivet med barnas far brutt. Han ble senere tilkjent daglig omsorg mens hun fikk samværsrett. Høyesterett uttalte at det ved vurderingen av alvoret i de forholdene utlendingen har begått ikke kan legges vesentlig vekt på hvorledes de skal bedømmes strafferettslig. Overtredelsene av utlendingsloven må snarere ses i et forvaltningsrettslig perspektiv. Høyesterett mente at de forhold utlendingen
hadde begått måtte karakteriseres som meget alvorlige. Det ble også vist til at den
tilknytning utlendingen hadde fått til riket ikke gjorde utvisningen uforholdsmessig
overfor henne, da hun aldri hadde hatt en berettiget forventning om å kunne få bli i Norge. Videre uttalte Høyesterett at hensynet til barna er grunnleggende, men ikke nødvendigvis avgjørende. Tilsvarende synspunkter som i saker om utvisning på bakgrunn av meget alvorlig kriminalitet måtte få anvendelse her. Høyesterett fant at barnas omsorgssituasjon ville være tilfredsstillende selv om utvisningen av mor
ble stående, og at man her var innenfor en normalsituasjon hva gjaldt belastninger
som følge av en utvisning av en forelder. Høyesterett bemerket til slutt at dersom
den foreliggende utvisningen skulle være uforholdsmessig, så var det vanskelig å se for seg når utlendinger som har fått barn med personer med oppholdstillatelse skulle kunne utvises. Dette ville innebære en omlegging av gjeldende praksis, og ville dessuten klart ha uheldige sider.
Samme dag avsa Høyesterett ytterligere en dom inntatt i Rt. 2009 s. 546. Saken
gjaldt gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning med et innreiseforbud på fem år
på grunn av straffbare forhold og brudd på utlendingsloven. Vedtaket ble kjent ugyldig (enstemmig). Utlendingen hadde i denne saken norsk ektefelle og to barn. Han kom til Norge som 9-åring og hadde bodd her siden. Utlendingen hadde flere straffbare forhold bak seg, og ble i 2000 utvist med et innreiseforbud på fem år. Han ble uttransportert til hjemlandet i 2001, men returnerte til Norge kort tid etter, før han igjen begikk alvorlig kriminalitet (grovt ran) i Norge. Det vedtaket som ble prøvd av Høyesterett ble fattet på grunnlag av den siste straffedommen. Videre var den tidligere straffedommen og første utvisningen, samt overtredelsene av utlendingsloven f.o.m. den ulovlige innreisen, vektlagt under forholdets alvor. Utlendingens og ektefellens felles familieliv med barn var i det vesentlige etablert etter at det ble gitt varsel om det nye utvisningsvedtaket, slik at det ikke ble
tillagt avgjørende vekt. Høyesterett mente at det var utlendingens egen tilknytning til Norge som måtte bli avgjørende i saken. Det ble uttalt at han aldersmessig (ved ankomst) lå helt i ytterkant av den gruppen utvisning på grunn av kriminalitet var ment å ramme. Høyesterett ved førstvoterende fant avgjørelsen vanskelig. På tross av den alvorlige kriminaliteten utlendingen var dømt for, ble utvisningen ansett som uforholdsmessig overfor ham på grunn av hans lave alder ved ankomst Norge og manglende tilknytning til Chile.
I dom inntatt i Rt. 2009 s. 1432 tok Høyesterett stilling til gyldigheten av UNEs vedtak om utvisning med et innreiseforbud på fem år av straffet utlending med bosettingstillatelse. Vedtaket ble kjent gyldig (enstemmig). Utlendingen kom til Norge da han var nesten 14 år gammel, og var i første halvdel av tyveårene dømt for flere voldsforbrytelser og for å ha truet et vitne til å endre forklaring i en straffesak mot ham. Han hadde ikke nær familie i Norge. På bakgrunn av alvorlig kriminalitet kom Høyesterett til at vedtaket om utvisning for fem år ikke var uforholdsmessig. Høyesterett ville ikke karakterisere hans straffbare handlinger som ungdomskriminalitet, da han var mellom 22 og 24 år gammel da han begikk handlingene. Videre var det grunn til å tro at utlendingen hadde en sterk kulturell og sosial tilhørighet til Norge, samtidig som det var grunn til å anta at han hadde tilknytning til (hjemlandet) Iran etter å ha bodd der til han var nesten 14 år gammel. Høyesterett foretok også en sammenligning med saken i Rt. 2009 s. 546, men fant at særlig aldersforskjellen ved ankomst til Norge skilte sakene. Høyesterett uttalte at det er stor forskjell på tilknytningen til hjemlandet gjennom
skolegang, språk, venner og kultur om man kommer til Norge som 9-åring eller nesten 14-åring. De straffbare handlingene i Rt. 2009 s. 546 kunne ikke anses som mye alvorligere enn i denne saken.
Avklaringer foretatt av Høyesterett i nevnte dommer, ga nyttige bidrag til
behandling av etterfølgende utvisningssaker
i UNE senere i året.