Av de totalt 911 sakene UNE avgjorde, var838 klagesaker og 73 omgjøringsanmodninger. 15 saker ble avgjort i nemndmøte.
Omlag 740 saker ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, og
de øvrige 155 sakene ble avgjort av sekretariatet. Klagen ble tatt til følge i 58 saker. I de fleste tilfeller skyldes det at vilkårene hadde blitt oppfylt etter UDIs vedtak, for eksempel vilkåret om samlet oppholdstid, som følge av tiden som var gått etter UDIs klageoversendelse til UNE.
Den klart største porteføljen inndelt etter nasjonalitet var Irak (324 saker), etterfulgt av Afghanistan (184) og Somalia (94). Deretter fulgte Iran, Pakistan og Russland med i underkant av 30 saker.
De aller fleste Irak-sakene omhandlet identitetsvilkåret, dvs. at UDI hadde avslått
søknaden fordi personens identitet ikke kunne anses klarlagt. Identitetstvilen hadde i all hovedsak oppstått fordi klageren hadde
oppgitt ulike identiteter til henholdsvis norske og andre lands myndigheter. Også
hoveddelen av UNEs vedtak for borgere av Somalia og Afghanistan gjaldt identitetstvil.
Felles for Irak, Somalia og Afghanistan er at det ikke finnes pass med notoritet som norske myndigheter kan legge til grunn som dokumentasjon på korrekt identitet i forbindelse med søknader om norsk statsborgerskap.
Vurderingen blir dermed om det er berettiget tvil om klagerens identitet.
I de aller fleste sakene ble UDIs avslag oppettholdt av UNE. I et fåtall saker ble
klagen imidlertid tatt til følge fordi UNE, i motsetning til UDI, kom til at det ikke var
tvil om identiteten, blant annet fordi ytterligere undersøkelser hadde vist at klageren ikke hadde oppgitt en annen identitet i andre land. I andre saker fant UNE at identitetstvilen hadde oppstått som følge av transkripsjonsfeil eller lignende, noe klageren ikke kunne lastes for.
En stor del av sakene med identitetstvil gjaldt barn til personer med uklar identitet.
Når det er tvil om foreldrenes identitet, vil denne tvilen også hefte ved den identiteten som foreldrene har oppgitt på barna.
En portefølje av en viss størrelse var saker hvor klageren ikke hadde fremlagt
originalt og gyldig pass, på tross av at det i henhold til landkunnskapen er mulig å
fremskaffe pass for disse personene. Det kan gjøres unntak fra dokumentasjonskravet, blant annet dersom det er «umulig» å fremskaffe pass. Regelverket tilsier derfor at det er en høy terskel for når klageren kan
anses unntatt fra kravet om å fremlegge pass. Det er ikke tilstrekkelig for å gjøre
unntak at det er en tidkrevende, omstendelig og kostbar prosess. UNE avgjorde omlag 90 slike saker, hvorav de fleste gjaldt borgere av Iran og Etiopia.
Mange saker gjaldt personer som på grunn av straffbare forhold må utholde en
karenstid. Med karenstid menes en periode hvor statsborgerskap ikke kan innvilges. Karenstidens lengde og utgangspunkt avhenger den utmålte straffen. Regelverket åpner ikke for skjønnsmessige vurderinger. Anførsler om at personen er uskyldig dømt, ilagt for streng straff eller lignende får ikke
betydning, siden UNE forholder seg til den ilagte straffen.
En annen saksportefølje av en viss størrelse gjaldt klagere som ikke hadde tilstrekkelig lang oppholdstid, for eksempel fordi det var mindre enn 7 år siden de ankom Norge. I andre saker var oppholdstiden ikke
lang nok fordi klageren i perioder hadde vært uten gyldig oppholdstillatelse og/eller
hadde hatt tillatelser av mindre enn ett års varighet, eller fordi klageren hadde hatt lengre utenlandsopphold. Disse periodene medtas ikke ved beregningen av oppholdstiden. Videre ble en del klager ikke tatt til følge fordi klagerens samliv med norsk statsborger hadde opphørt, og klageren dermed ikke falt inn under unntaksbestemmelsen om kortere oppholdstid for denne gruppen.
En del oppholdstidssaker gjaldt barn, som ikke hadde oppholdt seg i Norge med sammenhengende tillatelser de siste to årene. Oppholdstiden regnes fra da det første gang ble søkt om tillatelse for barnet. Det er derfor
ikke tilstrekkelig at barnet har fylt to år, dersom det ble søkt om tillatelse en tid etter fødselen. Lovens formulering «de siste to årene» med oppholdstillatelser innebærer at det ikke tillates «glipper» mellom tillatelsene i
toårsperioden. En «glippe» vil si at en tillatelse er utløpt uten at det er fremmet søknad om fornyelse. Videre kan ikke barna ha oppholdt seg utenlands mer enn to måneder i løpet av et kalenderår. UNE behandlet og avgjorde omlag
50 saker i denne porteføljen i 2009. Noen av sakene ble avslått fordi ingen av foreldrene til barna var blitt norske statsborgere.
UNE så i 2009 en økning i antall saker
hvor klageren ikke hadde blitt løst fra sitt
opprinnelige statsborgerskap.
I alle saker hvor det er søkt om norsk statsborgerskap og hvor klageren ikke fylte
vilkårene for rett til tillatelse, vurderte UNE statsborgerloven § 19 som sier at det kan gjøres unntak fra de ordinære vilkårene dersom det foreligger «særlig sterke grunner». Vanlige anførsler er blant annet behov for norsk pass, at andre i familien har blitt norske, at man er integrert eller at man har fått feilinformasjon
fra norske myndigheter. I noen saker vedrørende oppholdstid eller karenstid ble det anført at den straffbare handlingen ikke var alvorlig eller at det er kort tid til vilkårene var oppfylt. Det fremgår av forarbeidene at det skal mye
til for at det gjøres unntak etter § 19. UNE tok fem klager til følge fordi man fant at det forelå «særlig sterke grunner».
Ett av UNEs vedtak ble prøvd for retten. Saken gjaldt en borger av Irak som hadde
fått avslag på sin søknad om norsk statsborgerskap fordi det var tvil om hans identitet. Saksøkeren fikk ikke medhold.