I sakene var det i hovedsak klart at klagerne falt utenfor de kategoriene der lovgiver har gitt anledning til å fremme søknad fra riket. Etter en endring i
utlendingsforskriften våren 2009 ble det, med unntak for barn født i riket,
også et vilkår for å falle inn under de gruppene som likevel får søke fra riket, at utlendingen hadde lovlig opphold på søknadstidspunktet.
Når utlendingen ikke falt inn under noen av de grupper det er gjort generelt unntak for, ble spørsmålet om det forelå sterke rimelighetsgrunner som tilsa at klagerne likevel skulle gis adgang til å fremme søknad fra riket. Det foretas da en konkret og individuell vurdering av om det foreligger sterke rimelighetsgrunner som tilsier at søknaden likevel bør tas til behandling. Forhold som gjør seg gjeldende hos et større antall søkere er ikke tilstrekkelig, og det legges ikke vekt på om klageren nesten oppfyller unntaksvilkårene. Forarbeider til regelverket og forvaltningspraksis viser at det skal forholdsvis mye til før en konkluderer med at det foreligger sterke rimelighetsgrunner, og UDIs vedtak ble derfor i all hovedsak opprettholdt.
UNE behandlet en del saker hvor det var søkt om familiegjenforening med
samboer i Norge og hvor klageren hadde felles barn med samboeren, men ikke
hadde bodd sammen i et fast og etablert samboerforhold i minst to år. Også i disse
situasjonene har praksis vist at det skal mye til for å legge til grunn at det foreligger sterke rimelighetsgrunner, og at det skal noe mer til enn at klageren har barn med samboer. I denne forbindelse ble det i 2009 avholdt nemndmøter i et utvalg slike saker for å etterprøve praksis. I et flertall av sakene ble klagen tatt til følge (merk dessuten at reglene nå er endret).
Videre behandlet UNE noen saker hvor herboende familiemedlem hadde
fremsatt søknad fra riket på vegne av klageren. I flertallet av disse sakene er det foreldrene som fremsetter søknad på vegne av sine barn i hjemlandet, og det er ofte anført at barna har vanskeligheter med å fremsette søknad på vanlig måte. I utlendingsforskriften stilles det krav om at den som søker tillatelse selv må fremsette søknad, samt at den skal fremmes fra det landet vedkommende kommer fra eller har oppholdt seg i med tillatelse de siste seks månedene. Klagene ble i hovedsak avgjort i sekretariatet og ikke tatt til følge. Begrunnelsen for avgjørelsene var blant annet at ambassadene er nærmest til å innhente nødvendige
opplysninger i slike saker og sikre den nødvendige dokumentasjonen.